Portrett av junkien som ung mann

---

Anbefalt bok

Will Self

Self: A Memoir

London: Viking 2019

---

Will Self må være en av vår tids mest polariserende forfattere. Han er nesten to meter høy, mager, en kunnskapsrik og språklig overutrustet dikter med livlig fantasi, og samtidig har han vært et problembarn siden debuten i 1992. Mannen er faktisk døpt Will (William) Self, noe som nesten er for godt til å være sant. Self beundrer nemlig Joyce, som på sin side lot Stephen Dedalus si «If Shakespeare hath a Will, Anne hath a Way» i Ulysses.

Blandingsmisbruk.

Will Self, født inn i Londons kulturborgerskap i 1961 – moren var en venstrevridd forlagsansatt, faren en liberal og frisinnet professor i offentlig administrasjon – ser ikke ut til å være oversatt til norsk. Han har utgitt elleve romaner og dessuten novellesamlinger og essays. Enkelte av romanene, som Great Apes (1997) og Book of Dave (2006), er satiriske mesterverk, hans homage til Oscar Wilde (Dorian, an Imitation, 2002) ble nominert til Booker-prisen, og hans nyeste trilogi er et ambisiøst og kritikerrost forsøk på å puste nytt liv inn i bevissthetsstrømlitteraturen, slik den ble etablert i siste kapittel i Ulysses. Den relativt apolitiske, men instinktivt anarkistiske Self har i mange år bidratt jevnlig til aviser, radio og tv, og han har et professorat i modern thought ved det respekterte Brunel University, der han arbeider med «psykogeografi», digitale medier og romanens fremtid.

Samtidig er Self livslang blandingsmisbruker, hvilket han aldri har lagt skjul på. I 1997 fikk han sparken som spaltist i The Observer fordi han satte et heroinskudd på statsministerens private jetfly under en reportasjereise. Han skriver innforlivet om avhengighet og stimulerende substanser i mange av bøkene sine, men sjelden om narkomani som sådan.

Self: A Memoir er slik sett et unntak. Denne memoarboken er i sin helhet innrammet av forfatterens trang til bevissthetsutvidende og sentralstimulerende midler. Boken begynner og slutter i 1986, da Self var 25, med tilbakeblikk til 1979, 1982 og 1984.

Uglamorøst.

Som ellers i sitt forfatterskap, går Self rett på sak. Her er ikke noe forord eller etterord skrevet av den middelaldrende intellektuelle Will Self, og heller ikke noe forsøk på historisering underveis. Han er opptatt av tingenes tinghet, og allerede på første side møter vi unge Self i abstinensknipe. Han dasser rundt i Londons gater, har en dårlig betalt jobb, 57 pence i lommen og et sug etter et skudd som gjør alt annet uvesentlig. Han kjøper et par wienerbrød for sine siste slanter i håp om at tilbudet om frokost vil få hans faste leverandør til å låse ham inn. Han ber og truer foran den låste inngangsdøren, vurderer å knuse en rute, hulker fortvilet mens han synker sammen i oppgangen.

Ingen skal påstå at en junkies tilværelse er glamorøs.

Alle inkarnasjonene av Self er fascinerende, fra den desperate junkien i første kapittel til den filosofisk interesserte og selvskadende punkeren på 17, Oxford-studenten på 21 og vagabonden som kaprer en jobb som landmåler i Darwin, Australia, takket være farens kontakter. Det går ikke alltid an å forklare hvorfor folk blir narkomane, men det er liten tvil om at Selfs oppvekst i et dysfunksjonelt hjem der foreldrene kranglet helt til de gikk fra hverandre, samtidig som de var påfallende lite interessert i grensesetting, gir et relevant perspektiv på gutten som begynte å lese science fiction som tiåring, ble røyker da han var tolv og satte sine første skudd så tidlig at han ikke har kunnet gå med T-skjorter siden tenårene.

Lesefest.

En assosiasjon til den jevnaldrende Edward St. Aubyn (Patrick Melrose-bøkene) er nærliggende, selv om Selfs språk er mer barokt og viltvoksende enn den sobre St. Aubyns. Faktisk minnet Selfs nære venn i Oxford, overklassegutten og heroinisten Caius, tilstrekkelig om St. Aubyn til at jeg måtte gjøre et nettsøk. Og ganske riktig, de to var bestevenner på universitetet. Selv om Self og St. Aubyn utvilsomt hadde annet å snakke om enn neste skudd, er det dopet som er motoren og drivkraften gjennom hele boken. Alt annet – kjærester og sex, Nietzsche og Kant, Joyce og Wilde – er uskarpt og uinspirerende for forfatteren. I Australia blir hans nærmeste venn en annen bruker; i India er turen gjennom Delhis gater med rickshaw bare verdt å nevne fordi sjåføren viser seg å være i stand til å levere førsteklasses heroin.

Self er en bok skrevet med stort språklig overskudd og en nådeløs vilje til å holde dommedag over seg selv. Hovedpersonen møter verden med en arrogant geip og bruker sine medmennesker som midler og ikke som mål i seg selv. Erindringsboken er befriende renset for hele registeret for selvskryt, fra det brautende til den falske beskjedenheten. Til gjengjeld er den en fest å lese. Stilen veksler mellom det universitetsutdannede, krydret med sjeldne ord, inneforståtte hint til forlengst døde forfattere og nonchalante referanser til filosofihistorien, en mer flytende bevissthetsstrøm og et profant dagligspråk der ordet 'fuck' er like vanlig som 'a' og 'the'.

Will Self er en iøynefallende språkekvilibrist og en av Storbritannias mest interessante forfattere. Når han skal oversettes til norsk, vil jeg anbefale å begynne med The Book of Dave, en bok som har gode muligheter til å slå an i et land der religionskritikken står sterkt for tiden.