Annonse
00:00 - 21. februar 2020

Og været skiftet og det ble dommedag og så videre

Jenny Offills nye roman lar følelsen av undergang strømme gjennom den beleste, rappkjeftede og akkurat passe midlertidig ansatte middelklassen.

Værvarsler: Jenny Offill forsøker å sette treffende og ikke-høystemte ord på frykten. Foto: Eduardo Munoz Alvarez/Getty Images
Annonse

Da den amerikanske forfatteren Jenny Offills nye roman Weather utkom forrige uke, var det ikke mye som tydet på at den bare er hennes tredje siden debuten i 1999. Alle de store publikasjonene sto klare med anmeldelser som tok Offills litterære status for gitt. Den skyldes den lille, men store romanen hun utga i 2014, Dept. of Speculation, en fragmentarisk fortelling om en kvinne som får barn og ikke greier å skrive den vanskelige andreboken. Romansujettet høres ut som en katastrofe, men resultatet var en triumf.

Den varme og levende, men også morsomme, lette og åpne formen satte umiddelbare spor etter seg, i internasjonal så vel som i norsk samtidslitteratur. På så å si hver eneste side var gullkornene å finne: «Now it seems possible that the truth about getting older is that there are fewer and fewer things to make fun of until finally there is nothing you are sure you will never be.» Og det var lett å kjenne seg igjen i fortellerens utålmodighet med menneskene omkring seg: «I hate often and easily.» For ikke å glemme vitsene, som den om at hver gang fortelleren vurderte å ta dop, tenkte hun på Sartre: En dårlig tripp, og så hadde han en hummer på slep resten av sine dager.

Vidundergang. Mottagelsen av Weather har strukket seg fra en krass avvisning av Offills ironigenerasjonshumor og -livsholdning i The New Yorker (i den typen negativ anmeldelse signert en uetablert kritiker som mest av alt viser at den omtalte forfatteren er blitt noen å rive ned) til en svært engasjert og medtenkende lesning i New York Times av den formidable Leslie Jamison. Når den korte romanen er lest og tankene skyter på kryss og tvers, er splittelsen til å forstå: Det er lett å slå hånden av denne mildt melankolske, sårt humoristiske fortellingen om en kvinne som forsøker å forstå at alle disse dagene som kom og gikk – med gode bøker, artige småjobber, mann, barn og en feilet doktorgrad – var selve undergangen.

Annonse