Mye fisk og lite vold

---

Anbefalt bok

Mark Kurlansky

Salt: A World History

London: Penguin 2002

---

For over en mannsalder siden skrev jeg en eksamensoppgave om baruyaene på Ny-Guinea, som var eksperter på å lage salt av planteaske. De bodde langt fra havet, og det fantes ikke mineralsalt i området. Men etterspørselen var stor, og baruyaene fikk mange flotte barkkapper i bytte for saltet. Oppgaven viste at Marx' teori om arbeidstidsverdi var ufullstendig, og om jeg ikke husker feil, henviste jeg også til Erland Kiøsteruds nyutkomne roman Jordens salt, uten at det imponerte sensorene merkbart.

Mark Kurlansky, som fikk sitt gjennombrudd da han skrev om «fisken som forandret verden» (altså torsken), utga noen år senere en enda bedre bok, nemlig denne. Det er ennå ikke for sent å oversette den til norsk, for boken holder seg minst like godt som klumpen med eldgammelt mineralsalt forfatteren kjøper til ågerpris på første side.

Boken ble omtalt i Morgenbladet da den utkom for 18 år siden, men dette er ikke en repetisjonsøvelse. Det som interesserer meg, er nemlig forfatterens dramaturgiske strategi. Er dette bare en bok om salt, eller er det en verdenshistorie fortalt gjennom en bestemt linse? Hva hadde skjedd dersom Kurlansky i stedet hadde valgt å skrive en en lignende bok om våpen, rotter eller hus?

Fredshisser.

Det ville faktisk ha blitt en del overlapping. Imperiebygging og imperialisme, sjøfart og handel ville ha vært dekket uansett. Det er like lett å se for seg rottenes betydning for den amerikanske revolusjon som at saltet var en forutsetning for at nybyggerne i Boston skulle overleve den harde vinteren i New England; like lett å påpeke at geværet var nødvendig for europeernes beseiring av inkaene som at de spanske soldatene ikke ville ha kommet seg over Atlanteren uten saltet fisk; og de sosiale forskjellene som her kommer til uttrykk gjennom varierende tilgang til salt i maten, kan beskrives på like opplagte måter ved å vise til hvem som bor i skur, tømmerhus og palasser.

Forskjellene er enda mer påfallende. Kurlansky skriver i stor detalj om økonomien i Po-dalen i senmiddelalderen og gjør et dypdykk i osteproduksjonens historie og opprinnelsen til to av Italias største gaver til menneskeheten, nemlig parmaskinken og parmesanosten. Han bemerker at Marco Polo skrev at salt ble brukt som valuta i deler av Kina, men ingen ting om kinesernes papirpenger. Det er lite krig i boken (Kurlansky er fredshisser og har senere skrevet en bok om ikkevoldelig motstand), men desto mer om vanlige folks dagligliv, enten de er svensker som salter sild eller romere som ikke kan forestille seg et måltid uten garam, en smaksforsterker som ligner den sørøstasiatiske fiskesausen du kan kjøpe på Kiwi. Han sier lite om hvordan folk bor, men desto mer om hva de spiser. Det er mye fisk og lite vold i denne versjonen av historien.

Det private og det offentlige.

Saltet binder boken sammen, samtidig som det fungerer som et påskudd til å fortelle om handelsveier, avgiftsregimer, den franske revolusjon og den europeiske settlerkolonialismen i Nord-Amerika, teknologihistorie og litt grunnleggende kjemi (NaCl er den eneste steintypen mennesker spiser). Detaljer fra verdens eldste kjente kokebok, nemlig romeren Apicius’ klassiker (som brakte forfatteren til konkursens rand fordi han brukte for mye sølv på kjøkkenet sitt) og en oppskrift på gumbo fra midten av 1800-tallet (fra en slave), knytter det private og det offentlige sammen ved å fortelle om statsdannelser og maktforhold.

Finkornet og fokusert.

At historiebøker av denne typen er blitt så populære, speiler en bredere tendens i samtiden, nemlig overgangen fra store til små fortellinger, som ble beskrevet av postmoderne filosofer i forkant av denne tendensen innen sakprosaen. Du vet at du ikke vil være i stand til å brette ut hele verden når du ser den gjennom saltet (eller torsken, eller rottene), men følger du mange nok forbindelseslinjer og assosiasjoner underveis, får du likevel sagt forbausende mye.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

---

Du legger noen fargerike glasskår ned i kaleidoskopet, vel vitende om at andre også bidrar. Du kan ikke påberope deg the truth, the whole truth and nothing but the truth, men første og siste del av eden er det fremdeles mulig å holde fast ved. Det er derfor den postkoloniale og postmoderne kritikken av den kanoniske, monolittiske kunnskapen ikke fører til relativisme og et indirekte forsvar for oppspinn og tøv. Tvert imot er målet å nærme seg en mer presis, mer finkornet og fokusert, mer innforlivet og ærlig beskrivelse av noe som er eller noe som har vært. Det er en snedig metode, og det er hverken overraskende eller ufortjent at den har slått an. Og når du lukker en praktfull mikrohistorie som denne, litt skuffet over at den ikke varer lenger, vet du ikke bare hva du vet, men også at du intet vet. Du begynner kanskje å lete etter bøker om gullets kulturhistorie, tobakkens politiske økonomi eller knivens betydning i menneskets fortid og nåtid. Og du kan være ganske sikker på at samtlige bøker eksisterer.