Annonse
00:00 - 14. februar 2020

Klossete og kanongod

Det banale skaper eit særeige litterært svev i Agota Kristofs språk.

I samtidens kanon: Agota Kristofs litteratur hører absolutt til blant moderne klassikere i den europeiske litteraturen, skriver Morgenbladets anmelder. Her er Kristof fotografert i Frankrike, september 1991. Foto: Louis Monier / Gamma-Rapho / Getty Images
Annonse

Bøkene til ungarske Agota Kristof (1935-2011) har stillferdig slutta seg til kanonen av moderne klassikarar omsett til norsk. Første bind i trilogien ho er mest kjend for og som skildrar eit mytisk, lett apokalyptisk og krigsramma samfunn, kom på norsk allereie i 1987, omsett av Willy Flock. Andre bind kom to år etter og siste bind i 1992.

Cappelen Damm sette i fjor i gang nyutgiving av desse romanane der Flocks omsetjing er modernisert av Henninge M. Solberg. No er andre bind, Beviset, ute. Kristofs skildringar av ei mørk og aude etterkrigstid hentar eit eige trykk ved å verke like mykje historiske som dagsaktuelle. Men det er særleg språket til forfattaren som triggar meg i lesinga.

Over grensa. Kristof forlèt heimlandet sitt Ungarn 21 år gammal og levde resten av livet i eksil i Sveits. Sjølv om ho rekna seg som ein ungarsk forfattar, skreiv ho på fransk, eit språk ho lærte seg i vaksen alder. Originaltittelen på først bind var Le grand cahier (direkte omsett Den store skriveboka), andre bind La preuve (Beviset) og tittel på siste bind i trilogien er Le troisième mensonges (Den tredje løgna) – som kjem i ny utgiving i august.

ALLEREDE ABONNENT?
Fra 189 kr på første termin
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse