Annonse
00:00 - 14. februar 2020

Klorbleket papir er ingen spøk

Nei, det går ikke bra til sist.

Håpet: Hva skal redde oss fra undergangen? I den progressive bydelen Vauban i Freiburg i Tyskland er svaret «en ny måte å bo på». For reklamemann Petter Gulli er det litt enklere. Foto: Daniel Schoenen / NTB scanpix
Annonse

«Det kan være mange gode grunner til å forvente at ting skal gå bra», skriver litteraturfilosofen Terry Eagleton i åpningen av sin strålende bok Hope Without Optimism (2015), «men å forvente at det vil gå bra fordi du er en optimist, er ikke en av dem». Eagleton har rett. Å «velge» å være optimist, å tro det går bra til sist, uten annen begrunnelse enn tilliten til de positive tankers kraft, er lutter selvbedrag.

Likevel er klima- og naturdebatten sterkt preget av forestillingen om at vi må formidle «gode» nyheter for at folk ikke skal miste «troen» på at forandring er mulig. Reklamemannen Petter Gulli løper denne planken helt ut i sin nye bok Håp – En praktisk guide for klimaoptimister (som allerede her surrer sammen to vidt forskjellige begreper, jf. Eagletons tittel).

Som en Blekkulf for den velstående middelklassen, tar Gulli på seg å forklare at det finnes en sol i oss som snart skal begynne å skinne bare vi kjøper smågodt i løs vekt (plasten!), og kutter en og annen familieferie til Thailand. Du trenger ikke se ut som en «blitzer» eller «veganer» (Gullis stråmenn er gjennomgående jappete), miljøengasjement og vaffeljakke går hånd i hånd! Hvis vi ikke lykkes, venter den sure svie: Ikke mer torskefiske på hytta! For ikke å snakke om truslene hjemme på Vinderen: «Når det regner, blir vannføringen i [Sognsvannsbekken] nå så kraftig at jeg stadig oftere må lukke vinduet for å få sove.»

Annonse