00:00 - 28. februar 2020

En uforpliktende og ullen kardemommelov for sakprosaen er ingen dårlig løsning, skriver Bernhard Ellefsen.

En uforpliktende og ullen kardemommelov for sakprosaen er ingen dårlig løsning, skriver Bernhard Ellefsen.

Saklig: Sakprosabøkene ved Deichman hovedbibliotek vet ikke at de snart skal få nye eiere på loppemarked.

«Ikke retningslinjer!» brummes det fra første rad i den fullsatte salen hos Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) i Oslo sentrum. Journalist Håkon Haugsbø har fått jobben med å intervjue arbeidsgruppen som har stått bak det foreningen kaller en etisk sjekkliste for sakprosa, men allerede i sine innledende bemerkninger snubler han altså i terminologien, til umiddelbar korreks fra et av arbeidsgruppens mannlige medlemmer.

Dette er kanskje det aller viktigste, forstår publikum i salen, både av samtalen på scenen og av dokumentet som arbeidsgruppen har utarbeidet: «Sjekklisten må ikke forveksles med et regelverk» – eller sågar retningslinjer! – målet er derimot å bidra til refleksjon som gjør at «både forfattere og forlag treffer gode beslutninger og kan begrunne kontroversielle prioriteringer».

Slik refleksjon er sårt nødvendig kan man kanskje tenke, når man ser på små og store disputter som har utspilt seg i sakprosaen de siste årene, for ikke å si tiårene: Fra rettssaker mot så ulike aktører som Åsne Seierstad og Petter Northug, til bråk om hvordan bloggere og andre offentlige personer fremstiller faktiske forhold i sine ofte selvbiografiske bokutgivelser. Etterlysningene av tydeligere regler eller retningslinjer, og gjerne en eller annen instans som kan håndheve disse, er en av sakprosadebattens konstanter.

Annonse