---
Anbefalt bok
:quality(70):focal(-5x-5:5x5)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/AJMXO7LCGQ56WCEFPTJORMV46E.jpg)
Gregor Hens
Nikotin
Frankfurt: S. Fischer 2011
---
«Ich habe weit über hunderttausend Zigarette in meinen Leben geraucht, und jede dieser Zigaretten hat mir etwas bedeutet.» Med denne bekjennelsen åpner forleggeren og redaktøren Gregor Hens sin selvbiografiske fortelling Nikotin, og leseren forstår umiddelbart at han mener alvor med bokens tittel.
For noen er det suget etter å vinne i hasardspill som setter seg som et virus i kropp og sjel. For andre handler det kanskje om rusmidler; de bestemmer seg hver dag for å slutte med heroin, cannabis eller alkohol, og kanskje de gjør det. Hver dag. Og for noen dreier det seg om nikotin og det disige, lett bedøvende universet som omgir tobakken. Slik spillegalskapen har Dostojevskij som sin viktigste fortolker – og han visste hva han snakket om – har røykingen sin fremste fenomenolog i Trieste-forfatteren Italo Svevo, hvis mesterverk fra 1923 La coscienza di Zeno, «Zenos bevissthet», ble fullført etter mange oppmuntringer fra hans piperøykende venn James Joyce, og som i sin helhet handler om en mann som tar sin siste sigarett svært ofte. Svevo ble selv nektet sin siste sigarett da han lå på dødsleiet etter en bilulykke, men han hadde ikke mistet sin sardoniske sans for humor, og bemerket, døende: «Det ville ha blitt min siste.»
Gregor Hens er forfatter og oversetter, blant annet av krevende litteratur som Will Selfs modernistiske romantrilogi fra 2010-tallet. Self og Hens har for øvrig et felles sug etter stoffer som stimulerer hjernen. Hos Self begrenser trangen seg ikke til lovlige kjemikalier, mens Hens har nøyd seg med et mangeårig, lidenskapelig forhold til tobakken.
Tobakken som ledsager.
Mange kan kjenne oss igjen, iallfall de av oss som tilhører den eneste generasjonen der det har vært vanlig først å måtte smugrøyke for sine foreldre, senere for sine barn. Hens’ overbevisning, som han deler med Zeno Cosima i Svevos roman, består i at han bare kan være et helt menneske, i balanse, konsentrert, avslappet, med tobakken som trygg og betryggende ledsager. Det sies jo at nikotin har den sjeldne egenskap at den både virker beroligende og skjerpende. Dersom dette stemmer, er det ikke det minste merkelig at Walter Raleigh etter hvert fikk en viss suksess da han i 1586 demonstrerte hvordan disse tørkede, amerikanske bladene kunne gi nytelse og velvære. Riktignok kunne kong James I ikke fordra stanken. Han var overbevist om at røyking var helsefarlig, og skattla faenskapen, før han sørget for å få Raleigh halshugget. Det var tøffe tider.
Pall Mall uten filter.
Nikotin er en filosofisk erindringsbok med et eksistensialistisk budskap. Forfatteren beskriver hvordan sjokoladesigarettene han brukte for å leke cowboy som femåring, var første skritt ut på galeien, forteller at han røykte halvannen pakke Pall Mall uten filter under en flyreise til USA i 1982 og at han fikk to kartonger i gave under et besøk hos en gammel tante i Helgoland. Han beskriver indonesiske kretek-sigaretter så du kjenner den emne nelliklukten i neseborene, han diskuterer forskjellen på van Nelle rulletobakk og inntørkede filtersigaretter med erfaringsbasert ekspertise, og forteller at hans første røyk var en Kim han fikk av sin mor i svært ung alder. Det var nyttårsaften og feststemning, og moren var kanskje en anelse brisen.
Men alle historiene og anekdotene om steder og situasjoner der sigaretten har drysset sitt tryllestøv over Hens’ tilværelse, er ikke hovedsaken. Boken handler om viljesvakhet, selvbedrag og kortsiktighet, men også om menneskers lengsel etter å overskride seg selv. Han røykte når han var glad, når han var lei seg, når han var mett, når han var sulten; enhver sigarett han har røykt, påstår han, hadde et formål. Likevel lengtet han etter å stumpe sin siste sigarett.
Selvforakt.
I likhet med Zeno Cosima, som den beleste Hens kaller inn som samtalepartner underveis, forakter den røykende Hens seg selv for sin viljesvakhet. Han har prøvd hypnose, selvhjelpsbøker og viljestyrke, og kan skryte på seg noen perioder som ikke-røyker, når han har drevet intenst med kondisjonkrevende idrett. Men som han innrømmer underveis, som ikke-røyker klarer han sjelden å tenke på noe annet enn sigaretter. Samtidig er han klar over at han velger selv.
En av de mest interessante scenene er den hvor Hens nettopp er utskrevet fra sykehus etter å ha vært i en ulykke som kunne ha tatt knekken på ham. Han har da vært ikke-røyker i noen år, kjøper resolutt en pakke Marlboro, river av cellofanen med skjelvende fingre og tenner den første mens Van Morrisons sangtekst «light up a fag/think that it’s a drag, but you’re so glad/to be alive, honey» summer i bakhodet. Sigaretten hjelper ham å konsentrere seg, som når han skriver og oversetter; den får ham til å senke skuldrene, som når han må ta en vanskelig telefon; den muntrer ham opp når han er nedfor, er oppkvikkende når han er trett og beroligende når han er stresset. Erkjennelsen som gradvis fester seg hos den kloke Hens, er at sigaretten er som spikeren i eventyret om spikersuppen. Suppen hadde vært like god uten.
Ikke-røykende gjennombrudd.
Hens sluttet å røyke for noen år siden, og med unntak av Nikotin, som er oversatt til flere språk, er det hans nye roman Missouri (2019) som har gitt ham et slags litterært gjennombrudd, iallfall blant anmelderne. Den er altså skrevet av en ikke-røyker. Tankene flakser hos den manisk digressive, og jeg kommer i tanker om Haruki Murakami, som var en storrøykende innehaver av en jazzbar da han innså at han måtte skjerpe seg. Han forlot baren, stumpet sin siste røyk (og han gjorde det bare én gang), begynte å løpe, og ble ganske snart en verdensberømt og over middels sprek forfatter. Sånn kan det også gå.