Annonse
00:00 - 14. februar 2020

Eltons sang

Elton John forteller om et svimlende begivenhetsrikt liv i sin selvbiografi. Musikken lar han tale for seg, som noe uforklarlig og opphøyet.

Scenetekke: Elton John på scenen var en formidabel konsertartist. I begynnelsen av 1970-tallet var han fullt konsentrert om å vise hvor god han var, og samtidig helt trygg på at ikke en sjel vil kunne finne på å tvile. Her opptrer han på Palladium i London, 1972. Foto: David Redfern / Getty Images
Annonse

Det var alltid lett å undervurdere Elton John: Han var for populær, hans sceneopptredener ble for outrerte eller for smakløse, han hadde ingen egentlig motkulturell aspirasjon, han tok ikke seg selv særlig alvorlig når han spilte hardtslående rock, og han kunne virke en smule svulstig-sentimental i de mange kjente balladene.

Faktum er likevel at utallige av hans innspillinger fra geniperioden 1970–1975 nå har levd og blomstret i snart femti år, og da ikke bare de 10–12 mest berømte, men en stor underskog av ofte undervurderte ting: «Lady What’s Tomorrow», «Come Down in Time», «Where to Now, St. Peter?», «High Flying Bird», «Blues for My Baby and Me», «I’ve Seen that Movie Too», «Pinky», og så videre, låter som John i lange perioder selv lot til å ville glemme.

Med attakk. Elton John var også en formidabel konsertartist. På opptakene fra de to konsertene i Royal Festival Hall i februar 1972 ser vi en mann akkurat i det stadium der han ennå er fullt konsentrert om å vise hvor god han er, og samtidig helt trygg på at ikke en sjel vil kunne finne på å tvile. Kan «Rocket Man», «Take Me to the Pilot», «Honky Cat» og «Tiny Dancer» noen gang ha blitt fremført med et slikt attakk, en slik flyt og uskyld – en slik stolt forundring over at disse sangene faktisk eksisterer og er mine?

Annonse