Kommentar

Mennesket som selvdefinerende vesen

Kontroversene rundt biologiske føringer og frie valg, menneskets natur og kultur, gener og sosialt miljø, er ikke nye. En gjenlesning av forrige generasjons debatt viser at det har vært lite utvikling på feltet.

---

Anbefalt bok

Ashley Montagu

The Nature of Human Aggression

New York: Oxford University Press 1976

---

Andreas Hompland beskriver det som en massakre. Han ble nylig jaget ut av et kontor der han hadde lest, tenkt, skrevet, røkt pipe og drukket kaffe og rødvin i tredve år. «Eg måtte bli av med to hundre hyllemeter og to tonn bøker, tidsskrift, arkivert papir og ymist anna», skriver han i en elegi på Facebook. For en viss type akademikere på vei inn i pensjonisttilværelsen er det først når de innser at bøkene må ut, at angsten og den eksistensielle tomheten gjør dem grå og gamle over natten. Alt det andre kan de leve med. Komitémøtene, prosjektsøknadene, programrådsmøtene, fristene og selv studentene vil de klare seg uten på et vis. Men bøkene? Å kvitte seg med dem er nesten som å kutte båndet mellom kropp og sjel.

Hos oss forekommer det at det dukker opp små bokstabler på pauserommet, etterlatt av kolleger som har vært tvunget til å rydde seg ut. Håpet er at andre kan få glede av bøkene, som gjerne er av noe eldre dato. Ofte er de skrevet av forfattere som var vesentlige premissleverandører i sin tid, men som raskt ble glemt.

En slik forfatter er Ashley Montagu, og da jeg så hans bok om aggresjon liggende og slenge, var jeg ikke sen å be. Jeg husker bokryggene med hans navn fra hyllene i barndomshjemmet, og om jeg ikke tar mye feil, var budskapet alltid det samme: Mennesket er blitt sånn og ikke født sånn. Vi skaper og definerer oss selv, og hvilke av våre mange potensialer som får blomstre, avhenger av sosiokulturelle forhold og moralske valg, ikke av en fast, medfødt menneskenatur.

Populærvitenskapelige bøker.

Montagu fikk sitt gjennombrudd som sekretær for Unesco-kommisjonen om rase like etter andre verdenskrig, og fikk flertall for sitt syn om at den vitenskapelige rasismen ikke bare er dehumaniserende, men uvitenskapelig. Senere skrev han en rekke populærvitenskapelige bøker som gikk til angrep på datidens fortalere for det forenklede og fordummende syn at mennesker er produkter av sin biologiske evolusjon, punktum. Enkelte av hans motstandere hadde, kuriøst nok, navn som (Lionel) Tiger og (Robin) Fox, men en yndlingsmotstander var Desmond Morris, hvis Den nakne ape (1967) ikke bare fant veien til mine foreldres bokhyller, men også til hundretusener av andres.

Hverken Montagu eller Morris drev det veldig langt innen forskning, og der har de noe felles med Richard Dawkins, som ikke har vært professor i biologi, men i formidling. Derimot fikk disse hardtslående, engasjerende forfatterne stor betydning for den brede intellektuelle offentligheten, som lærte om territorialitet av Morris og om moral av Montagu.

Rasedebatt.

Montagu (1905-99), født Israel Ehrenberg, studerte antropologi i London og ved Columbia, hvor han tok doktorgrad om australsk urbefolkning under Ruth Benedict, nylig omtalt i denne spalten. På et avgjørende tidspunkt, nemlig i 1942, skrev han sin mest berømte bok, Man's Most Dangerous Myth: The Fallacy of Race, på en tid da det fremdeles var vanlig å betrakte rase som bestemmende for intelligens og personlighet, og det gjaldt slett ikke bare for nazistene og deres medløpere.

Senere drev Montagu bort fra akademia, og en gjenlesning av hans forskningsformidling bekrefter et tidligere inntrykk av at han var litt for kjepphestdrevet til å ha kunnet bli en virkelig god forsker.

Montagus livslange overbevisning var at mennesket i seg selv hverken er aggressivt eller fredelig, hverken egoistisk eller altruistisk, hverken hierarkisk eller egalitært. Det er samfunnsmessige forhold som avgjør. I 1952 skrev han et feministisk manifest, og en av hans siste bøker er denne om aggresjon fra 1976. Han beskriver folkeslag som ikke bryr seg om territoriale grenser, sjimpanser som deler kjøtt i stedet for å slåss om det, mennesker som prioriterer samarbeid fremfor konkurranse. Fra første til siste side polemiserer han mot dem som betrakter mennesket som dypest sett en hårløs ape drevet av instinkter – i denne boken er forresten Robert Ardrey en hovedmotstander – og hevder at vi velger selv hva vi ønsker å være.

Tidløst.

Ny forskning gir ny kunnskap og nye fortolkningsverktøy, og mye har skjedd siden denne utkom, for øvrig samme år som Dawkins' The Selfish Gene, året etter Edward O. Wilsons Sociobiology. Også mye antropologisk forskning om aggresjon har bidratt til feltet, ofte i favør av Montagus perspektiver. Det påtagelige er ikke at Montagus perspektiver er utdaterte, tvert imot at de har noe tidløst over seg. Det er Hobbes mot Rousseau dette, men det er i enda større grad Darwin mot Wallace. De to viktorianske evolusjonsbiologene tolket den menneskelige tilstand på motsatte måter, selv om de var enige om de nakne vitenskapelige fakta. Der Darwin så krig som adaptivt, betraktet Wallace det som destruktivt. Mens Darwin anså konkurranse som naturlig, hevdet Wallace at «naturfolk» aldri ville ha klart seg uten å samarbeide. Wallace var feminist og sosialist; Darwin kom fra en liberalistisk familie og mente dessuten at kvinnens plass var i hjemmet.

Ashley Montagus mangeårige innsats satte spor og avtrykk, men den satte ikke punktum for noen debatt. Det gjorde imidlertid heller ikke noen av dem som påstår at deres vitenskapelige fakta viser at mennesket fra naturen side er sånn og slik. De har jo ennå ikke lært at også fakta er fortolkninger.

Mer fra Kommentar