00:00 - 31. januar 2020

Menneske og diagnose

Marit Daaland Lesjøs debutroman fortsetter sykdomsfortellingen der epikrisen slutter.

Rapport fra psykiatrien: Marit Daaland Lesjø debuterer med roman om opplevelsen av å bli redusert til et kasus i psykiatrien. Foto: Kristin Slotterøy / Aschehoug

Innenfor sykehusets vegger står selve livet på spill. Når vi drar derfra får vi essensen av oppholdet formulert på et ark, en epikrise. Livsviktige timer redusert til kliniske begreper, tilstander og lovverk. Da kan man få behov for å forklare seg.

Marit Daaland Lesjøs debutroman Epikrise åpner med nettopp en slik epikrise. I et kjølig sykehusspråk beskrives en navnløs hovedperson med bipolar lidelse og en historikk med selvskading. Vi skjønner at hun har hatt en manisk episode som endte med at hun ble funnet av politiet, men epikrisen gir oss ingen kontekst. Vel hjemme etter en liten måned på psykiatrisk sykehus skriver hun et brev til psykiateren sin i et forsøk på å forklare seg, for « hvis du skal finne sannheten, må du nok grave dypere enn sjekklisten for angst og mani».

Forelskelse og ekstase. Lesjøs fortelling om opplevelsen av å bli redusert til et kasus i psykiatrien minner om Linda Boström Knausgårds seneste selvbiografiske roman Oktoberbarn (2019). Men selv om begge skildrer et menneske med bipolar lidelse står Knausgårds roman om brønndyp depresjon nærmest som en motpol til Lesjøs skildring av sykdommens andre ytterpunkt, ekstasen.

Annonse