Annonse
00:00 - 03. januar 2020

Med død i drikkevannet

Å, Catherine! Å, Heathcliff!

Et glimrende gjensyn: Skald forlags utgivelse av «Stormfulle høgder» er ikke den første oversettelsen av klassikeren «Wuthering Heights», men resultatet er en såkalt innertier. Bildet er fra William Wylers filmatisering av boken fra 1939. Foto: NTB scanpix
Annonse

Jeg kan ikke huske å ha lest noen roman som er like storslått dramatisk som Emily Brontës Wuthering Heights (1847). Intensitetsnivået i den uforglemmelige kjærlighetsfortellingen om Heathcliff og Catherine er nesten komisk høyt. Bla opp på hvilken som helst side og sjansen er enorm for at den vil åpne med et «’Du vil heller hamne i helvete!’ sa han» eller et «’Hald kjeft!’ sa kjeltringen». Men intensiteten er aldri for høy: Dette er en helt fantastisk fortelling. For noen uker siden satt jeg på bar sammen med noen svært beleste venner og samtalen dreiet inn på det lett absurde spørsmålet om hvilken roman som er verdens beste, uansett tid og språk. Brontës eneste bok, utgitt under mannlig pseudonym året før hun døde av tuberkulose i en alder av 30, var en selvsagt kandidat for flere av oss.

Fortellingen omtales ofte som gotisk, og det stemmer på flere nivåer. For det første handler det om livstruende kjærlighet, gjengangere og familiefeider i et miljø der døden, hevngjerrigheten og ondskapen lurer bakom hvert et regntungt og tåkelagt hjørne. For det andre er den gotisk på mer ufrivillig vis, hvis man kan si det slik: Brontës beskrivelser av det harde livet på den engelske landsbygda, under evig trussel av dødelige sykdommer, stemmer helt overens med forholdene forfatteren levde (og døde) under. Romanen blir rett og slett gotisk av det enkle faktum at karakterene dør som fluer. Den mannevonde antihelten Heathcliff er farlig, ja vel, men ikke like farlig som en snikende hoste.

Annonse