00:00 - 31. januar 2020

Kvinne, redd meg

Trygve Skaugs enormt populære dikt er ikke gode, men de peker på et problem ved samtidslyrikken: Hvorfor unndrar den seg lesernes emosjonelle behov?

Dikt til folket: Hva er det med Skaugs dikt som gjør at de har så sterk og bred appell, spør Morgenbladets anmelder, som ikke er med på den poetiske gruppeklemmen. Illustrasjon: Skjermbilder fra Trygve Skaugs instagramkonto / Montasje: Morgenbladet

I 1998 skrev litteraturprofessor Erling Aadland at lyrikken ikke lenger har noen betydning, uansett hvor god den måtte være. Den blir ikke lest, den blir ikke lagt merke til, den gir ikke ry, og den får ingen konsekvenser – hverken i samfunnet eller for litteraturen selv. Han tok imidlertid et viktig forbehold: Krisen gjelder den boklige lyrikken, ikke lyrikken som sådan, for sanglyrikken er mer populær enn noensinne.

Forskjellen ligger primært i at sanglyrikken fremdeles er lett å huske, lett å forstå, mens den ambisiøse samtidslyrikken for lengst har tatt farvel med både sangen og den muntlige folketradisjonen. Dermed er boklyrikken ikke lenger egnet til å tilfredsstille det lyriske behovet som fortsatt finnes i befolkningen – trangen til å finne lyriske uttrykk for grunnleggende følelser som håp, lengsel, lykke, sorg.

Det ligner poesi. Drøye tyve år senere er det ikke bare sanglyrikken som stepper inn og fyller dette behovet. Også forskjellige poesilignende tekster på nettet har bred appell, ikke minst den såkalte «instagrampoesien», hvor Trygve Skaug hører til blant de mest markante figurene. Han har for lengst tatt steget fra skjermenes forgjengelige verden til det mer varige bokformatet – med stor suksess. Sammenlignet med bøkene til hans mer anerkjente kolleger, selger Skaugs diktsamlinger som hakka møkk.

Annonse