00:00 - 24. januar 2020

I det umuliges fødsel

Göran Sonnevis diktning utgjør en politisk-poetisk seismograf.

Et menneske å tenke sammen med: Göran Sonnevi gir leseren selskap. Foto: Stefan Tell

Kortkritikk

Göran Sonnevi

Det osynliga motstyckets bok

254 sider

Albert Bonniers förlag 2019

Jeg må lese meg et godt stykke inn i den nye, store diktsamlingen til Göran Sonnevi, Sveriges kanskje fremste ennålevende poet, før irritasjonen over hans mildt speidergutthumanistiske, distanserte venstreorientering (som jeg deler, det skal innrømmes) slutter å forstyrre meg.

Som mange tidligere samlinger har også denne sitt sentrum i en flytende strøm av nesten dagbokaktig poesi, der medienes meldinger om lidelse og politiske tilbakeslag i Sverige og verden utgjør renningen i en vev som ellers består av dikterens kunstopplevelser, kjærlige ekteskap, vennskap, nærnatur og eksistensielle grublen. Flyten brytes opp av mer åpne dikt, som i større grad gestikulerer mot noe som overskrider den materien han ellers er så var for.

Sonnevis tanker om nyhetsmeldingene vekker forestillingen om en gammel, litt forbistret mann med to fingre mot haken, forsiktig ristende på hodet, kanskje mumlende noe sånt som at «det er galskap». Men irritasjonen må vike. «Var jag i det omöjligas födelse?» spør poeten et sted, og hundre sider senere plukkes tråden bevegende opp igjen: «Det omöjliga Det som inte krossar människornas individuella liv / Hör jag det omöjligas ton? Vet inte Vi ska vara i det skarpa lyssnandet.»

Sonnevis uopphørlige lytting gjør den løpende teksten – hvis kommentarer til hendelser i politikken, historien og livet fortsetter nokså direkte på tidligere samlinger – til noe av en poetisk seismograf. Men mest av alt gir han leseren selskap. Den som skriver disse diktene, er et menneske å tenke sammen med.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse