00:00 - 10. januar 2020

Høye fjell og dype daler

Novellene i Marit Eikemos Hardanger er best når de dyrker alvoret.

Bygdenoveller: På sitt beste får Marit Eikemos novellesamling «Hardanger» frem nerver og nyanser der ingen skulle tru at noko litterært spennande kunne bu. Foto: Eivind Senneset / Samlaget

«Eg ville vise Amalie at ingenting kan måle seg med Hardanger», sier jeg-personen i den første novellen i Marit Eikemos Hardanger. Hun har tatt med seg sin 16 år gamle datter på biltur, for å vise henne stedet hun selv vokste opp. «Her pleide vi å sykle ut om somrene, seier eg, og ser bort på Amalie, men blikket hennar vik ikkje frå vegen.»

Åpningsnovellen kretser omkring karakteristisk eikemoske spørsmål om det genuine og det performative; både tenåringen Amalies mangel på interesse, og morens nostalgi i møte med sine barndomstrakter. Avgrunnen mellom morens entusiasme og datterens respons skaper en desperasjonsdrevet energi, og morens frustrasjon tar etter hvert form av en selvbevisst monolog: «Sjå på dei klare kontrastene, blomane på trea, den skarpe blå fjorden, dei kvite fjelltoppane mot knallblå himmel! Men eg høyrer sjølv kor tomme orda mine er, at dei er sagde mange gonger før, at dei ikkje lenger betyr noko […].»

Hverdagsnoveller. Handlingen i novellene er lagt til området rundt den billedskjønne fjorden. En av historiene utspiller seg for eksempel på puben på fergekaia, der passasjerer fraktes mellom Utne og Kvanndal, og bartenderen, en eldre kvinne, treffer en passasjer hun husker fra sin ungdom.

Annonse