00:00 - 03. januar 2020

Etter fredspipen

Nye teknologier gir nye litterære sjangre, nye sjangre gir nye lesere, og nye lesere utfordrer gamle lesemåter.

Bokhistorie er studiet av fysiske trykksaker og alt som muliggjør at tekster når frem til og virker på sine lesere. Tross sitt navn er bokhistorien altså ikke bundet til boken som medium. Tvert imot ville det vært mer treffende å kalle den for «den trykkede kommunikasjonens kulturhistorie», slik pioneren Robert Darnton tok til orde for på 1980-tallet.

Bokhistorien – eller altså trykksakenes kulturhistorie – ble introdusert i Norge av litteraturviteren Tore Rem i 2003, midt i litteraturvitenskapens (kontinuerlige) krise og oppgjør med seg selv: I det nye årtusenet skulle man ikke bare undersøke teori, abstrakte fenomener som litteraritet og kvalitet, og langt mindre begrenses til en vestlig og alt annet enn kjønnsnøytral kanon. Faget skulle sprenges ut av elitismens rammer.

For en del studenter og forskere ble bokhistorie tidens ord og fagets redning. For mange fintfølende estetikere ble den tvert imot symbolet på hvilket forfall man kunne vente dersom man åpnet slusene til den bredere historie- og kulturvitenskapen. Det var jo nettopp disse fagene man hadde brukt nesten hundre år på å frigjøre litteraturen fra.

Annonse