00:00 - 10. januar 2020

En kritisk narr

Den store Chris Ware har kanskje aldri vært så aktuell som nå, men har tidsånden likevel løpt fra ham?

På overflaten: Når Chris Ware skildrer mørkhudede kvinner har han en tendens til å bli tannløs og overfladisk. Illustrasjon: Chris Ware fra boken Rusty Brown

Det fantes en tid da Chris Ware var regnet som verdens største nålevende tegneserieskaper. Hans utsøkt virtuose strek og ambisjoner om å skape store amerikanske romaner i tegneserieform ga seg utslag i en blendende formalisme som virket designet for å overbevise leseren om at tegneserier var seriøse greier. Med utgangspunkt i personlige erfaringer og historiske referanser, antok Wares utgivelser karakter av en løpende kollektiv bearbeiding av tegneseriemediets tradisjoner for infantil og triviell underholdning; en slags estetisk-tematisk psykoterapi for en hel kunstform.

Så skjedde det noe. I kjølvannet av Building Stories (2012) – en utgivelse utformet som en pappeske med 14 trykksaker i ulike formater – synes både tegneseriefeltet og det generelle lesende publikummet å ha bearbeidet og fordøyd Ware. For på tross av det faktum at den er hans første større utgivelse på syv år, og et resultat av 18 års arbeid, har det vært underlig stille rundt Rusty Brown siden den ble utgitt tidlig i høst. Ware er fortsatt en briljant stilist og uovertruffen håndverker, men på et tidspunkt hadde han produsert så mange av sine kompakte og ornamenterte tegneserier at det var vanskelig å bli overmåte begeistret over tanken på mer.

Annonse