00:00 - 17. januar 2020

Byens virkelige spor

Amerikanske Vivian Gornick er både forgapt og fortapt i New Yorks folkemengder.

Indre labyrinter: I «Den odde kvinnen og byen» hjemsøkes Vivian Gornick hele tiden av sin egen tiltrekning mot lidelsen. Her er forfatteren fotografert hjemme hos seg selv i Greenwich Village i mars i fjor. Arkivfoto: Sarah Blesener

«Hun driver dank med virtuositet.» Slik beskriver Cora Sandel i Alberte og friheten (1931) sin romanheltinnes lengsler, sug og lediggang i Paris. Det samme kunne man si om den amerikanske forfatteren og journalisten Vivian Gornick (f. 1935), som i sin siste bok lar storbyens mange møter på måfå styre fortellingen om hennes liv i New York. Byens mylder skjenker henne en lykkelig forbauselse over alt menneskelig; hun tilbringer sin tid i gatene fordi hun «trenger bevis – i massevis – på menneskelig uttrykksfullhet».

Den odde kvinnen og byen (org. 2016) følger opp Gornicks mest kjente bok, memoaren Heftige bånd fra 1987, som kom på norsk i fjor. Der var den kranglevorne moren målet for forfatterens vandringer i minnet. Tredve år senere er det byen, samt vennskapene hun der har gjort seg, som gir puls til Gornicks refleksjoner over egne livsvalg.

Elegant tristesse. De episodiske betraktningene og fortellingene i Den odde kvinnen og byen rammes inn av jevnlige møter og diskusjoner med vennen Leonard, som er homofil. De to har funnet hverandre i sinne og skuffelse over alt de aldri har fått, og spør seg igjen og igjen hvor den lite flatterende selvrettferdigheten deres egentlig kommer fra: «Ville vi ha fabrikkert urettferdigheten hvis den ikke fantes der, fiks ferdig – han er homofil, jeg er den odde kvinnen – til fri benyttelse for agget?» Som selvbevisste newyorkere flest, blir de aldri så ulykkelige at de mister sin munnkjappe eleganse. Både formuleringsevnen og folkemengdene de begge fortaper seg i, avler lystighet i liv som i hovedsak leves alene.

Annonse