00:00 - 06. desember 2019

Sannere enn virkelig

Trude Marsteins Så mye hadde jeg blåste liv i slumrende erkjennelser.

Relevant og livsnær fiksjon: I romanen «Så mye hadde jeg» klarer Trude Marstein å gi en fremstilling av selve tiden; hvordan den virker på oss og gradvis forandrer de relasjonene som utgjør livene våre. Foto: Knut Egil Wang

ANBEFALING

Trude Marstein

Så mye hadde jeg

Gyldendal 2018

Blant de norske romanene fra det siste tiåret som tydeligst illustrerte at den rene fiksjonen fremdeles kan være relevant og livsnær er Trude Marsteins Så mye hadde jeg (2018) særlig verd å trekke frem. 

Romanen følger hovedpersonen Monika fra hun er tretten til et stykke ut i 50-årene, og utmerker seg ved sin skarpe observasjonsevne og usvikelige vilje til å skildre menneskene slik de er, med sine skrøpeligheter, begrensninger og irrasjonelle begjær. På sitt beste kan romanen minne om Virginia Woolf i skrivemåten, særlig i den luftige åpningsdelen, hvor fortelleren uanstrengt svever rundt i familiens sommerhus, fra det ene værelset til det neste, elegant vekslende mellom nåtid til fortid.

Den verdenen vi møter hos Marstein står gjennomgående for meg som minst like sann og levende som de livsutsnittene vi finner i mange av de mer uttalt virkelighetsnære verkene fra samme periode. Ikke minst klarer Marstein i denne romanen å gi en fremstilling av selve tiden; hvordan den virker på oss og gradvis forandrer de relasjonene som utgjør livene våre. 

Blant mine personlige favoritter er skildringen av Halvor, Monikas fetter, som liksom aldri riktig får grep om tilværelsen: «Det er noe ved måten tante Liv snakker om Halvor på, som om Halvor ikke er et ferdig, eller ordentlig menneske. Det er som om ingen egentlig tror på noe i livet hans, planer og drømmer, Amandas seksårsjeksler eller leseferdigheter, eller ekte persisk teppe i toromsleiligheten hans på Rødtvet, forholdet hans til musikk, eller at han har fått ny kjæreste, eller ny jobb, eller vil flytte, eller reise, eller legge gulv. Alt er fikse ideer, amatørmessig, på lek. Som om alt han gjør, bare er for å få oppmerksomhet, ha noe å fortelle om, redegjøre for.» 

Jeg kjenner igjen dette fra min egen erfaring, men vagt, uten at jeg har kunnet formulere det så anskuelig som her. Hører ikke litteraturens evne til å blåse liv i slike slumrende erkjennelser til blant dens aller mest umistelige egenskaper?

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse