Bøker

Monolitten

I Seiobo der nede går László Krasznahorkai rett inn i kunstfilosofiens store spørsmål.

Hvis kunst er gåte, er det ingen prosaist i dag som i større grad enn László Krasznahorkai gir leseren følelse av å holde kunst mellom hendene. The New Yorker-kritikeren James Wood sammenligner det å lese hans kryptiske tekster med å nærme seg en ring av hutrende mennesker, bare for å oppdage at det ikke er noe i bål der, at de har samlet seg rundt intet. Da legger han utilbørlig vekt på det tilsynelatende ufullstendige ved tekstene, og antyder at deres betydning avhenger av tilskuerens projeksjoner.

---

Kulturell adventskalender

Hver dag før jul velger Morgenbladets kritikere ut ett kulturelt høydepunkt fra året som er gått.

18. desember: László Krasznahorkai, Seiobo der nede, Cappelen Damm 2019.

---

Selv velger jeg å sammenligne leseerfaringen med å støte på en blank monolitt i sanden i det forhistoriske Afrika, slik som apen i åpningen av 2001: En romodyssé: Monolittens soliditet og omhyggelige tilvirkning er ubestridelig, den er ikke naturlig, så hva gjør den her, hva vil den oss?

I Seiobo der nede går Krasznahorkai mer direkte enn noen gang før inn i kunstfilosofiens spørsmål om skjønnhet, erkjennelse og moral, om kunstens forhold til opphavsmannen, til publikum, til naturen. Som en artistisk lekmannsversjon av Heideggers Kunstverkets opprinnelse, utforsker Seiobo der nede menneskets streben etter sannhet, og det vakre, og de store kunstnernes reisning, bevæpnet med pensel, stemjern og andre redskaper, mot det sublime og truende i naturen, og i siste instans mot døden.

De 17 tekstene består av ekfraser, biografier, kunstfaglige spekulasjoner, reiseessays og til dels absurde og fantastiske fortellinger, alt tett sammenvevd og samlet til et hele vi godt kan kalle en roman. Årets beste roman.

Mer fra Bøker