Bøker

Meditativ baling

De beste av diktene til Patrizia Cavalli setter seg fast i hukommelsen som gåter man ikke vil bli ferdig med.

På forsiden av My Poems Won't Change the World, et utvalg dikt fra hele Patrizia Cavallis forfatterskap, ser vi den italienske poeten sitte henslengt i en lenestol, formodentlig i hennes egen leilighet en gang på 1970-tallet. Utstrålingen er androgyn: en romslig rutete ullgenser, et usminket ansikt, armene hvilende på hvert sitt armlene. En klokke rundt venstre håndledd, en sigarettholder i høyre hånd. Blikket er rettet mot kameraet, åpent og innadvendt. Det ene øyet skjeler litt, mens brynet over det andre er trukket opp i en vurderende eller selvbevisst mine.

---

Kulturell adventskalender

Hver dag før jul velger Morgenbladets kritikere ut ett kulturelt høydepunkt fra året som er gått.

16. desember: Patrizia Cavalli, Diktene mine vil ikke forandre verden, Oktober 2019

---

Sånn er det også å skulle beskrive de beste diktene hennes – de forener antatt motstridende kvaliteter som kulhet og sårbarhet, inderlighet og selvironi. Debuten til Cavalli fra 1974, som kom på norsk i år (og som ble Tommy Watz’ siste gjendiktning fra italiensk før han døde), er kjennetegnet av en meditativ baling med hverdagens små bestanddeler: en tur på postkontoret eller et vennebesøk, en drøm eller en fremmeds flyktige blikk på gaten.

Diktene opererer i spennet mellom individet og de andre, og innlemmer leseren i det lyriske jegets ensomhet, misantropi, begjær og sjalusi. Ikke alle diktene er like sterke, men noen av dem evner å sette seg fast i hukommelsen som gåter man ikke vil bli ferdig med. For å lese flere av de sistnevnte anbefales den amerikanske samlingen (gjendiktet av et kobbel fremtredende poeter), men jeg vil likevel trekke frem det siste diktet i Watz’ gjendiktning:

Om meg selv husker jeg lite

jeg som alltid har tenkt på meg selv.

Jeg forsvinner som en gjenstand

som er blitt glodd på altfor lenge.

Jeg kommer tilbake for å fortelle

om min lysende forsvinning.

Mer fra Bøker