Annonse
00:00 - 06. desember 2019

Identitet pluss politikk blir ikke nødvendigvis identitetspolitikk, skriver Ane Farsethås.

Identitet pluss politikk blir ikke nødvendigvis identitetspolitikk, skriver Ane Farsethås.

Den første knauser: Édouard Louis og Yahya Hassan tilhører en gruppe selverklærte Knausgård-elever som debuterte på 2010-tallet. Det vites ikke om også de har på sko i sengen. Arkivfoto: Christian Belgaux
Annonse

Da begrepet «virkelighetslitteratur» først dukket opp midt på 00-tallet, ble det brukt for å beskrive en særegen eksperimentell skrivemåte. Det dreide seg om tekster som aktivt påkalte oppmerksomhet rundt sin egen status som konstruksjoner, som ville rykke i realismens illusjon (om noen egentlig trodde på en sånn) om et representativt forhold mellom tekst og virkelighet.

Én fremtredende skikkelse i «virkelighetslitteraturen» var den danske kunstneren Claus Beck Nielsen. Han ble særlig kjent da han i 2001 erklærte seg selv død og skrev bok om det. For Beck Nilsen, som siden ble Das Beckwerk, som siden ble Madame Nielsen, var det om å gjøre å oppløse hele ideen om identitet. Om det var en ting han/hen/hun/de ikke ville, var det å «være seg selv».

Identitet og virkelighet betyr noe helt annet for Karl Ove Knausgård når han fra 2009 til 2011 skriver sitt epokegjørende og såkalt «virkelighetslitterære» verk Min kamp.

Allerede abonnent?
Fra
189 kroner
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning.
Du får alt stoffet som er i papiravisen,
eksklusive nettsaker, eAvis
og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse