00:00 - 06. desember 2019

Identitet pluss politikk blir ikke nødvendigvis identitetspolitikk, skriver Ane Farsethås.

Identitet pluss politikk blir ikke nødvendigvis identitetspolitikk, skriver Ane Farsethås.

Den første knauser: Édouard Louis og Yahya Hassan tilhører en gruppe selverklærte Knausgård-elever som debuterte på 2010-tallet. Det vites ikke om også de har på sko i sengen. Arkivfoto: Christian Belgaux

Da begrepet «virkelighetslitteratur» først dukket opp midt på 00-tallet, ble det brukt for å beskrive en særegen eksperimentell skrivemåte. Det dreide seg om tekster som aktivt påkalte oppmerksomhet rundt sin egen status som konstruksjoner, som ville rykke i realismens illusjon (om noen egentlig trodde på en sånn) om et representativt forhold mellom tekst og virkelighet.

Én fremtredende skikkelse i «virkelighetslitteraturen» var den danske kunstneren Claus Beck Nielsen. Han ble særlig kjent da han i 2001 erklærte seg selv død og skrev bok om det. For Beck Nilsen, som siden ble Das Beckwerk, som siden ble Madame Nielsen, var det om å gjøre å oppløse hele ideen om identitet. Om det var en ting han/hen/hun/de ikke ville, var det å «være seg selv».

Identitet og virkelighet betyr noe helt annet for Karl Ove Knausgård når han fra 2009 til 2011 skriver sitt epokegjørende og såkalt «virkelighetslitterære» verk Min kamp.

Annonse