00:00 - 20. desember 2019

I bildenes republikk

Den store historien møter den helt personlige i Hisham Matars filosofiske byvandring.

Stor i Siena: Presisjonen og den særegne rausheten i kunsten hans åpnet en dør som andre kunne gå gjennom, skriver Hisham Matar om Duccios (ca. 1260–1319) malerier. Her er «The Healing of the Man born Blind» av Duccio, kjøpt av The National Gallery i London i 1883. Foto: © The National Gallery, London

Museumsvakter i ulike land har ulike særegenheter. I Japan er de opptatt av at publikum går riktig vei gjennom samlingen. En del av tyskerne opprettholder fortsatt med stor autoritet forbudet mot å fotografere kunsten, selv når den midlertidige utstillingen, to rom unna, har sin egen hashtag på Instagram (dette er ikke et oppdiktet eksempel).

I Pinakoteket i den toskanske middelalderbyen Siena, skriver Hisham Matar, står de med ansiktet tett inntil vinduet og snakker med seg selv når salene er stille. Grunnen til at han kan observere adferden deres så nøye, er at han har kommet til byen ens ærend for å se på maleriene til Duccio di Buoninsegna (ca. 1260–1319) og Ambrogio di Lorenzetti (ca. 1300–1348). Derfor tilbringer han timer og dager i stille samkvem med vaktene, som til slutt ikke merker at han er der.

Faren forsvant. Ser ikke alle verdens museumsvakter ut som om de i sitt stille sinn føler at vi andre har skuffet dem, spør Matar. Ikke fordi vi stjeler eller ramponerer kunsten fysisk, men fordi vi er så distrahert at vi ikke egentlig ser den. I virkeligheten er vel museumsvakter med god grunn mest bekymret for dårlig lønn og midlertidighet. Matars metafysiske lesning av ansiktsuttrykkene deres er likevel både verdig og ansporende.

Annonse