12:34 - 01. januar 2020

Grensene som flytter seg

Den belgiske bokserien opuscules består av mikrobøker på 5000 ord. Nummer 110 i serien utmerker seg ved å skildre alminneliggjøringen av rasistiske holdninger presist og urovekkende.

Kulturkrasj: Lola, kjederøykende, nevrotisk feminist med befriende sans for humor, tar med kjæresten hjem på familiemiddag i Derek Moss' kammerspill. Illustrasjonsfoto: Alex Hinds / NTB scanpix

Anbefalt bok

Derek Moss

Un anthropologue à la table

Bruxelles: Lamiroy 2019

«Hva er en bok?» Min eldre kollega var rene zen-mesteren til å uttrykke seg kortfattet og kryptisk. Da vi hadde ham som lærer, lyttet vi særlig til kremtingen mellom setningene for å avkode den. Det var tydelig at han ville forklare oss noe, men han sa ikke hva det var.

Foranledningen for spørsmålet var at han hadde noen konsise tekster han vurderte å få utgitt. De var ikke særlig lange og heller ikke mange. Han kom fra en vestlandsfjord, og hadde ikke for vane å si noe med mindre han hadde noe på hjertet.

Jeg undersøkte saken, og rapporterte tilbake at en bok er på 48 sider. Minst. Min kollega takket for opplysningen og kremtet. Det ble ikke noen bok.

En bok i uken. Regler er til for å brytes. Og hva er en side? (Forlagsfolk vil kanskje svare at den er på 2000 tegn, men dette er ikke juridisk etterprøvd.) Det belgiske forlaget Lamiroy utgir for tiden én bok i uken i serien Opuscules (Småskrifter) og distribuerer dem primært gjennom en abonnementsordning. Bøkene er konsise. En av dem havnet nylig i jakkelommen min. Det kjentes som å gå med et litt tykt pass i lommen. Det går fint an å lese en av disse i uken.

Antropolog ved middagsbordet. Derek Moss har skrevet et intenst lite kammerspill om en familiemiddag hos foreldrene til hovedpersonens nye kjæreste Lola. Hun er en kjederøykende, nevrotisk feminist med betydelig intelligens og befriende sans for humor, får vi vite, og jobber i en klesbutikk. De møttes på en konferanse om stress ledet av en nevrolog som også var buddhistmunk.

Det tar ikke lang tid før Derek oppdager at familien er av et annet slag enn Lola. Hennes bror Thomas er en atletisk ingeniør med kraftig håndtrykk som arbeider med telekommunikasjon; faren Jean gjør det skarpt innen aluminiumstak, og moren Alessia er grafiker som pensjonerte seg etter at hun fikk kreft.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Samtalen rundt middagsbordet er i gang, og den dreier seg i første omgang om mat. Thomas beskriver i stor detalj hvordan han tilberedte et lammelår i forrige uke, hvilke urter han brukte og hvor lenge det stekte, mens faren spør hvilken vin han serverte til. Før hovedretten forklarer Derek at han er antropolog, og etter et par misforståelser – Thomas’ kone Sarah forveksler antropologi med astronomi, blant annet – sirkler middagsselskapet seg langsomt inn mot det en antropolog faktisk driver med, nemlig studiet av kulturelt mangfold. Slik blir det aktuelt for Sarah å fortelle hvordan hun og Lolas mor var på ferie i Senegal nylig, hvor smilende og lykkelige menneskene var, og ikke minst hvor billig maten var. Antropologen pirker i biffen mens det går et skred av referanser gjennom hodet hans – til negerkaravanene rundt forrige århundreskiftet, utryddelsen og ydmykelsen av urfolk i Amerika og Australia, fordrivelser og hierarkier – mens Sarah begeistret forteller at hun opplevde senegaleserne som usedvanlig autentiske.

Thomas er for sin del mest interessert i hvordan det kan gå an å leve av noe slikt, og lyser et øyeblikk opp når Derek forklarer at han studerer handelsfolk, men mister interessen når han får høre at dette ikke handler om å tjene penger selv, men å studere andre som gjør det med vekslende hell.

Urovekkende. Til tider balanserer fortellingen på grensen til parodi, men den henter seg inn når Jean, faren, sier seg enig i at kultur er viktig. «Ikke minst i dag, ikke sant? De unge er så desorienterte. De trenger noen målestokker. Er du ikke enig?» Uten å vente på svar, forteller han at kulturen er truet fra alle kanter for tiden av grupper som har det som sitt fremste mål å ødelegge den; muslimene, jødene, de homofile, han nevner til og med frimurerne.

Det er først etter at Jean har beklaget seg over at jødene alltid driver og sutrer for noe, at gjesten tilkjennegir at han selv er jøde. Dette, sier Jean idet Derek og Lola er på vei til å gå, er første gang jeg har hatt en israelitt ved mitt bord.

Denne lille publikasjonen er ikke en oppsiktsvekkende bok, men den etterlater seg et avtrykk ved å vise hvor alminnelige og hverdagslige dypt rasistiske og nedsettende forestillinger om alle andre er blitt. Lolas familie er ikke uvanlig. Den er tvert imot helt alminnelig, endog ganske vellykket etter samfunnets gjengse standarder. Det er dette som er urovekkende. Noen grenser har flyttet seg på dette kontinentet. Også ved middagsbordet.

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse