00:00 - 06. desember 2019

En smak av honning

Sakprosaen har nærmet seg skjønnlitteraturen, men hvilken skjønnlitteratur er det egentlig den ligner på, spør Bernhard Ellefsen.

Havboka på scenen: Morten A. Strøksnes tok ikke bare leserne med storm, sakprosaboken hans om havet ble til og med teater. Foto: Erik Berg / Riksteatret

«Dersom en lege vil gi til det syke barnet en bitter malurt-drikk», skriver den romerske poeten Lukrets et sted i sitt store læredikt Om tingenes natur, «må han først gni den øvre randen av begret inn med et lokkende strøk av gyllen, duftende honning». Lukrets ville spre budskapet sitt til så mange som mulig, og med disse ordene ga han uttrykk for det som gjennom litteraturhistorien har vært holdningen til bruken av «dikteriske» virkemidler i det vi kan kalle faglitteratur. De «mange som kun rent flyktig kjenner vår lære» vil «finne den tørr», skrev Lukrets. Det er derfor han ville gi sitt stoff et strøk av «Musenes honning». Det handlet om formidling.

Da amerikaneren Gay Talese og hans generasjonsfeller åpnet nye rom for journalistikken omtrent 2000 år senere, handlet det om mer enn å pynte kunnskap i litterære gevanter for å lure uvillige lesere inn. For Talese var novellekunsten inspirasjonen til det som ble den såkalte nyjournalistikken på 1960-tallet, forteller han i et intervju i Ane Farsethås’ bok Grenseverdier (2018). Han leste Guy de Maupassant, John O’Hara og John Cheever, «og mitt ønske var å få til det samme i min magasinskriving som novelleforfatterne gjorde ved hjelp av sin fantasi». Det handlet om mer enn formidling: «Alt fra novellen ville jeg beholde, bortsett fra muligheten til å dikte opp.» Talese ville at journalistikken hans skulle være litteratur.

I januar 2011 signerte to av Norges fremste forfattere av sakprosa en kronikk i Aftenposten. Den hadde tittelen «Litterære murer» og handlet om at de to var nektet medlemskap i Den norske Forfatterforening. Forsøket på å melde seg inn ble forklart økonomisk og fagpolitisk, men også kulturelt. Og i sistnevnte betydning var kronikken en briljant demonstrasjon av en ny og helt berettiget selvtillit. Sakprosaforfatterne ville ikke lenger bare vurderes på sitt kildearbeid og sin formidling, de ville ha litterær anerkjennelse. «Hvorfor har enhver novellesamling automatisk større offisiell kulturell betydning enn våre bøker?» spurte de to retorisk. Selv var de to forfatterne neppe i tvil om at deres egne bøker var vel så betydningsfulle.

Annonse