00:00 - 13. desember 2019

Det gjør vondt å lese Tove Ditlevsens sene brev, skriver Bernhard Ellefsen.

Det gjør vondt å lese Tove Ditlevsens sene brev, skriver Bernhard Ellefsen.

Under mistanke: «Som du måske har læst i B.T. i dag er min lever under skarp mistanke, og først om ti dage kommer resultatet af mikroskopien», skrev Tove Ditlevsen til sin forlegger i et av mange brev som nå er samlet og utgitt. Foto: Susanne Mertz

Av de mange historiene om den danske forfatteren Tove Ditlevsens utsvevende liv, hører den om kontaktannonsen hun rykket inn i en riksdekkende avis i 1972 til de aller mest berømte. Hun – som på det tidspunktet var en av landets mest kjente forfattere – hadde mer eller mindre kommet seg ut av det lange, stormfulle, kjærlige, hatefulle ekteskapet med avisredaktøren Victor Andreasen, og i annonsen skrev Ditlevsen med sedvanlig sorgmunter snert: «Jeg har skapt meg et navn innenfor litteraturen, men hva hjelper vel det, når jeg savner en trofast og kjærlig venn i passende alder, helst bilist.»

Få, om noen, nordiske forfattere i det tyvende århundre fikk like mye eksistensiell og litterær kraft ut av nådeløs selvutlevering som Ditlevsen. Kontaktannonsen passer perfekt inn i det dels offentlige, dels private spillet med egen persona som har bidratt til Ditlevsens ry som begeistret skandaløs levekvinne.

«Jeg har jo også den margin, at jeg har lov til å være litt eksentrisk», skriver hun lett kokett i et brev om viraken som fulgte kontaktannonsen. Det er stilet til Mogens Knudsen, hennes forlagsredaktør etter at hun gikk til Gyldendal i 1969, og del av en rykende fersk bok hvor nettopp brevene til ham er samlet. Brevene ble ifølge redaktør Johannes Riis – som nylig gikk av fra samme stilling i forlaget som Knudsen i sin tid hadde, «litterær direktør» – funnet i et pengeskap i forbindelse med en opprydning i Gyldendals lokaler i Klareboderne i København.

Annonse