08:51 - 17. desember 2019

Da håndverkernes koner kunne være fine fruer

Historien om Oslo Håndverks- og industriforenings Dameforening forteller om en tid da håndverksyrkene hadde høy status, mesterfruene var fine damer og foreningen så det som sin plikt å hjelpe de fattige. Sannelig har verden forandret seg de siste nitti årene!

Norsk håndverk: I 1951 kunne billed- og reportasjebladet Aktuell melde at norsk konfeksjon hadde «gjort store fremskritt». Ukebladet brakte også dette bildet av «en ung kvinne i lekker drakt, med hansker, veske og sko». Foto: Sverre A. Børretzen / Aktuell / NTB scanpix

Anbefalt bok

Sidsel Meyer

Vær god mot de gamle. Oslo Håndverks- og industriforenings Dameforening 1928–2003

Oslo: Kolofon 2018

Nylig hadde jeg gleden av å tilbringe en kveld i Oslo Håndverks- og industriforenings lokaler. Hovedsalen utstråler en aura av autoritet og velstand, fra de tunge møblene i mørkt tre til de heldekkende veggmaleriene, som hyller de ulike laugene og deres bidrag til å bygge og vedlikeholde landet, og ikke minst å sørge for særpreg og kvalitet. Her er salmakere og skomakere, gullsmeder og blikkenslagere, tømrere og malere.

Foreningen ble grunnlagt i 1871, en tid da godt håndverk hadde stigende status og stor betydning i et samfunn på vei inn i moderniteten. I vår tid er situasjonen annerledes. Rekrutteringen er svak i mange fag, og konkurransen med store konsern, masseproduksjon og uorganiserte bedrifter som kutter hjørner, har presset flere tradisjonelle håndverksfag opp i et hjørne.

Med meg på vei ut fikk jeg en flaske eksklusiv akevitt (takk, OHIF!) og en bok med den kryptiske tittelen Vær god mot de gamle, skrevet av den nå pensjonerte høyskolelektoren Sidsel Meyer. Hun har utgitt flere bøker tidligere, men denne hadde hun ikke planlagt å skrive. Som Meyer skriver i forordet, var hun på Tåsen i Oslo en vårdag i 2016 for å se på en leilighet som var ledig. I kjelleren befant det seg en låst safe. Vaktmesteren forklarte at innholdet neppe var særlig verdifullt; det dreide seg om gamle referater fra møtene i OHIFs kvinneforening. Hun kjente kløen i fingrene. Snart fikk hun kloa i dokumentene, og arbeidet med denne fascinerende boken kunne begynne.

Fru Samson og fru David-Andersen. Det var i 1928 at noen av mesterfruene tok initiativ til dannelsen av en egen kvinneforening tilknyttet OHIF. Formålet var å bidra til sosialt arbeid som skulle komme foreningens medlemmer til gode, men etter hvert besto det altoppslukende prosjektet i å finansiere og bygge praktiske og rimelige boliger for pensjonerte håndverkere. Det ble jevnlig arrangert basarer der mat og luksusartikler ble loddet ut. I tiden før overflodssamfunnet var loppemarkedet mindre aktuelt som inntektskilde, og utlodingsgjenstandene bar preg av at damene tilhørte møblerte hjem. Her var sølvtøy og kaffeserviser, mahognimøbler og kniplingsduker. Blant ildsjelene var fru David-Andersen og fru Samson, ektefeller av håndverksmestere som må sies å ha gjort det rimelig bra.

Veldedighetsarbeid. Alle var ikke like heldig stilt, og store deler av inntektene fra basarene og julekrybbene gikk til Haandverkernes Understøttelsesfond. Meyers hovedkilde er referater og avisutklipp, og parallellen til Lars Saabye Christensens siste romaner er slående, men tilfeldig. Denne boken ble skrevet før trilogien utkom, men den kan leses som en annotert utgave av protokollene fra Fagerborg Røde Kors på 1950-tallet, utgangspunktet for Byens spor.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Den nøkterne beskrivelsen av håndverkerfruenes innsats, deres møtevirksomhet og innsamlinger som til slutt førte til oppføringen av pensjonisthjemmet på Tåsen, er en bit av historien som sjelden blir fortalt. Dameforeningen var en frivillig organisasjon som nedla tusenvis av timer på veldedighetsarbeid. Møtene ble lenge dekket av ledende aviser, og ofte hadde de inviterte foredragsholdere, stort sett konservative kvinner som snakket om familieverdier eller praktisk orienterte kvinner som kunne forklare hvordan man parterte en gris.

Boligstandarden var ikke som i dag. Da bygget var ferdig i 1956, inneholdt det ettromsleiligheter for enslige og toroms for par. Mer trengte man ikke. Men alt ved utvidelsen ti år senere, fikk alle leiligheter eget bad og opplegg for radio og tv.

Dalende status. Entusiasmen for foreningen ble gradvis svekket. Målet om å bygge en pensjonistbolig var nådd, og dessuten var det et redusert behov for denne typen veldedighet i det stadig rikere Norge. I 2003 ble foreningen nedlagt. Nedgangen fant sted ikke bare parallelt med at Norge ble absurd formuende, men også at håndverksyrkenes status var dalende. Denne sammenhengen ser ikke Meyer nærmere på, men hennes materiale gir noen antydninger. Dessuten går det an å spørre henne. Vi vet nemlig hvor hun bor.

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse