Blikket fra Madrid

---

Anbefalt bok

Arturo Pérez-Reverte

Una historia de España

Madrid: Aleaguara 2019

---

Sist jeg var i Barcelona, var det bare såvidt jeg kom meg hjem. Vertskapet var smånervøst og sjekket mobilen annethvert minutt. Lunsjen etter forelesningen ble avlyst, slik at jeg kunne komme meg raskt til flyplassen. Min venn José Luis fulgte meg helt inn og ventet med å gå ut til han så at jeg hadde sjekket inn. Oppstyret forekom meg å være noe overdrevet. Det var fredelig og rolig på alle kanter. Men de visste at noe var i gjære, og at flyplassen kunne være et aktuelt mål.

Bare en times tid senere var demonstrasjonene i gang. Flyet var forsinket fordi kabinpersonalet hadde problemer med å komme inn på flyplassen. Ikke lenge etter vår avgang begynte kanselleringene. Vi snakker altså om 14. oktober 2019, dagen da katalanske separatister ble dømt til lange fengselsstraffer for å ha satt rikets sikkerhet i fare. Spania har alltid bestått av regioner med tydelig identitet og sterk motstand mot Madrid, og i to av dem – Euskadi (Baskerland) og Katalonia – har det lenge eksistert selvstendighetsbevegelser.

Jeg innså at jeg visste for lite, og da var ikke annet å gjøre enn å lese seg opp på Spanias historie for å komme bak den dagsaktuelle situasjonen. På vei inn i flyet snappet jeg med meg Arturo Pérez-Revertes Una historia de España, en av årets bestselgere, skrevet av en produktiv og anerkjent forfatter, medlem av det spanske akademiet og vinner av flere priser i inn- og utland. Det viste seg å være et godt valg. Boken, som bygger på en serie tidsskriftspalter, gjør konsise nedslag i Spanias historie fra før romertiden til slutten av 1900-tallet. Den representerer ikke et blikk fra periferien, fra minoriteter eller opposisjonelle, men plasserer seg tydelig i sentrum og kan leses som uttrykk for en offisiell spansk selvforståelse, som det åpenbart er et marked for på et historisk tidspunkt da de fleste nasjonale identiteter preges av uklarhet og forvirring.

Hvite, kristne menn.

Når Pérez-Reverte skriver om århundrene med maurisk herredømme i Iberia, betrakter han perioden ikke som en integrert del av spansk historie, men som et intermezzo. At de arabisktalende brakte appelsiner og mandler til landet, og at spanske stedsnavn som begynner med ‘al’ har arabisk opprinnelse, er han ikke interessert i; han beskriver i stedet hvordan de kristne kongene i nord bygget allianser for å stagge og senere beseire muslimene.

Pérez-Reverte er ikke faghistoriker og slipper å forholde seg til sosialhistorie, feministisk historie, postkoloniale og senere dekoloniale strømninger. Det er få kvinner til stede i boken, den baskiske selvstendighetsbevegelsen blir knapt nevnt, og i Catalonia er det mer innbyrdes kamp enn motstand mot dominans fra Madrid. I mainstream europeisk historieskrivning er det jo nesten utelukkende hvite, kristne menn som utgjør fortiden.

Det hegemoniske perspektivet utelukker selvfølgelig ikke at boken er både etterrettelig, underholdende og informativ, hvilket den er. Men forfatteren har ingen ambisjon om å utfordre den offisielle historieskrivningen. Dermed viser boken også, riktignok indirekte, hvorfor den spanske statsdannelsen har kroniske pustevanskeligheter. I likhet med andre historiske imperier har Spania vokst og deretter krympet. Noen av de siste koloniene ble tapt til USA, mens andre ble solgt til tyskerne. Til forskjell fra Storbritannia, er Spania imidlertid ikke plaget av postkolonial nostalgi. Tapet av imperiet oppleves ikke som tyngende i dag.

Motstanden mot imperialisme finner også sted på halvøya, og det var årsaken til at kabinpersonalet bare såvidt kom inn på flyplassen da jeg skulle hjem fra Barcelona.

Mellom linjene.

Den katalanske selvstendighetbevegelsens opprinnelse kan spores iallfall tilbake til ekteskapet mellom Fernando I av Aragon og Isabela av Castilia. Formelt ble de to kongerikene slått sammen i 1516. Bakteppet var den århundrelange kampen mot kalifatet. Det var først lenge etter etableringen av den spanske staten at mange katalanere begynte å snakke om en egen stat, fire hundre år etter at Barcelona havnet i skyggen av Madrid.

Pérez-Reverte forteller historier om fortiden i en lun og vennlig tone. De er sanne, de er engasjerende å lese, og de fremstiller Spanias historie som en fortelling om et maskulint, hvitt, katolsk folk. Forsøket på å skape nasjonal eller føderal enhet gjennom disse fortellingene, som har vært distribuert som helgebilag til over tyve spanske aviser de siste årene, er imidlertid mislykket. «Denne formidable blandingen av folkeslag, språk, historier og forrådte drømmer; det er dette løfterike og tragiske landskapet vi kaller Spania». Slik åpner boken, men mange spanjoler av alle kjønn, fra katalanere og baskere til naturaliserte marokkanere og andalusere, vil streve med å identifisere seg. Dermed ligger det viktigste budskapet Una historia de España mellom linjene og ikke i detaljene.