Annonse
00:00 - 29. november 2019

Til tåls med ensomheten

Steinar Opstad går i rette med eget utenforskap i sine nye dikt.

Knytter det sammen: Steinar Opstad forsøker å ringe inn sammenhenger mellom den oppvoksendes gudstro, hans ensomhet og hans opprør mot bygdetilværelsen i sin nye diktsamling. Her: Syriner. Maleri av Mikhail Alexandrovich Vrubel (1856-1910) fra samlingen til Det statlige Tretjakovgalleriet i Moskva. Foto: Heritage Images / Getty Images Heritage Images
Annonse

«Är du ensam / så var det! / Du kommer att få stort sällskap / omsider», skrev den svenske poeten Gunnar Ekelöf i et dikt fra 1965. Sitatet passer så godt til Steinar Opstads forfatterskap at han selv har brukt det som epigraf i diktsamlingen Å, høye dag (2013); siden debuten i 1996 har ensomheten vært et grunnvilkår i Opstads diktning. Men som Ekelöf er inne på, trenger alenegang ikke nødvendigvis være synonymt med avsondrethet, heller ikke hos Opstad. Utenforskapet knyttes til oppgjør og frigjøring, og ensomheten er for ham en forutsetning for religiøse erfaringer så vel som for selve det å skrive. Den innebærer altså en form for henvendelse.

Likevel trenger man ikke lese overdrevent kritisk for å spore en viss utenforskapsromantikk i forfatterskapet – dikteren påpeker den strengt tatt selv. «må jeg fortsatt sone for ensomheten / den jeg valgte før den ble en tvang», spør jeget i Opstads nye diktsamling, En varig lengsel. Både bakgrunnen for og virkningene av dette valget grunnes over i årets samling.

Sønn med to sinnelag. I hvert fall én annen norsk poet har brukt det nevnte diktet av Ekelöf, nemlig Olav H. Hauge, som siterer versene om ensomhet i sine dagbøker. Opstads poesi har ikke egentlig så mye til felles med diktningen til den isolerte Hardanger-bonden – en poet som Gunvor Hofmo peker seg ut som en mer naturlig forgjenger. Likevel tenker jeg ofte på Hauge når jeg leser Opstad. Han vekslet mellom det voldsomt visjonære og traust hverdagslige i det han skrev, mens Opstad er mer uavbrutt himmelvendt i sine dikt. Men også Opstad har skrevet med to lynner. Den opprørske, profetiske stemmen fra de tidlige diktsamlingene har senere trådt tilbake for et mer ydmykt spørrende og selvkritisk dikterjeg.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse