Kommentar

Sivilisasjoner i solnedgang

I den kanskje beste boken som har vært skrevet om sivilisasjoners undergang, viser arkeologen Joseph Tainter at den viktigste årsaken er galopperende vekst ute av kontroll.

---

Anbefalt bok

Joseph A. Tainter

The Collapse of Complex Societies

Cambridge: Cambridge University Press 1988

---

Menneskets tider kan være raske og langsomme, korte og lange. Du stresser for å rekke butikken før den stenger, men samtidig har du en fornemmelse av at du bare er et lysglimt i kosmos. Klimaet er langsomt, men det er også akutt. Geologene prøver å berolige oss ved å snakke om ekstremvær og klimaendringer som fant sted for veldig lenge siden, men denne kunnskapen hjelper oss lite når vi med våre egne øyne ser tropiske isbreer smelte og orkaner tilta i hyppighet og intensitet rundt oss.

Arkeologisk og historisk tid er lettere å håndtere enn den geologiske. For det er vanskelig å nekte for at tidligere mennesker var deg og meg i en annen forstand enn reptiler og for lengst utdødde pattedyr som måtte takle istider og vulkanutbrudd for millioner av år siden.

Det finnes en ganske stor litteratur om sivilisasjoners sammenbrudd. Bortsett fra klassikere som Edward Gibbons Decline and Fall of the Roman Empire (1776–88) er vel den mest kjente Jared Diamonds Collapse (2005), men den beste er nok arkeologen Joseph Tainters The Collapse of Complex Societies (1988), som mange bør lese nå som det er en utbredt (og korrekt) oppfatning at vår sivilisasjon har malt seg inn i et hjørne. Han inviterer til en reise i solnedgang fra Mesopotamia og Egypt til de mesoamerikanske statene og Vest-Romerriket, og han er tidløs og prinsipiell nok til at de generelle poengene tåler å tas med til vårt århundre.

Diamonds budskap er enkelt og økologisk. Samfunnene han skriver om, kollapser takket være miljøfaktorer som overutnyttelse av ressurser eller klimaendringer. Tainter er grundigere enn Diamond, og er på det rene med at det kan være ulike årsaker til at komplekse samfunn klapper sammen.

Rådyr kolonisering.

Tainters mest generelle funn er at sammenbruddet begynner når avkastningen på investeringer synker. Det kan være andre forhold – epidemier, invasjoner, naturkatastrofer – som er den umiddelbare årsaken til sammenbrudd, men et samfunn i en ekspansiv vekstfase vil som regel klare å komme seg igjen etter slike hendelser. Romerriket var plaget av invasjoner fra nord allerede fra 100-tallet v.t., men det var først på 400-tallet at det for alvor ble fare på ferde. Da var valutaen blitt devaluert helt til det nesten ikke var sølv igjen i myntene, og det kostet mer å drive det enorme imperiet enn myndighetene fikk igjen i form av skatter og avgifter. Kanskje det var koloniseringen av Britannia som kostet for mye. Romerne som hadde slått seg ned på den fjerne, kalde, våte øya i nord trengte kontinuerlig forsyninger fra sentrum – marmor til badene, olivenolje og fiskesaus til matlagingen, soldater, parfyme, byråkrater og våpen – og de måtte bygge hus, veier, templer og palasser. Etter hvert så de seg også nødt til å bygge en kostbar mur tvers over øya, trolig for å demme opp for barbarene i nord. Det var dyrt å transportere mennesker og varer så langt, dyrt å administrere landet og holde de innfødte under kontroll, og Britannia var ikke spesielt rikt på ressurser riket trengte.

Fallhøyden øker.

Komplekse samfunn er basert på en avansert arbeidsdeling, der en stadig synkende andel produserer mat. Samtidig øker avstanden fra byene til de matproduserende områdene i takt med urban vekst, og det blir dyrere å frakte maten til byborgerne. I tillegg synker avkastningen per arbeidstime når produksjonen må intensiveres. La oss si at du må dyrke to avlinger i året i stedet for én fordi det begynner å bli knapphet på jord. Du får da mer ut av hver hektar jord, men mindre for hver time du jobber.

Jo mer komplekst et samfunn blir, desto større er fallhøyden. Når inntektene synker, svekkes både sentrum og periferi. Soldatene i imperiets utkant deserterer fordi de ikke får lønn i tide. Hovedstaden rammes av interne konflikter på grunn av nedgang i velstanden. (Og det vil alltid være noen som skylder på innvandrerne.) Bønder og håndverkere går til angrep på futen og soldatene når de kommer for å kreve inn skatter. Dermed blir landsbyene kanskje selvstendige politiske enheter, byene forfaller, barbarene invaderer, og lovløse tilstander herjer. Ingen behøver lenger å betale skatt, men de har heller ingen skoler å gå på eller trygghet fra landeveisrøvere. Kunnskap og ferdigheter blir glemt. Spesialistene oppgir filigransarbeidet og blir fiskere eller bønder. Den sosiale organisasjonen vender tilbake til den som er mest typisk for vår art, nemlig småskalasamfunn basert på en kombinasjon av lokal tilhørighet og slektskap.

Over og ut.

Vår sivilisasjon har foreløpig løst problemene med kompleksitet med mekanisering og billig energi. Det kommer ikke til å vare. Det koster å være kar, og en dag er symfonienes og monumentalbyggenes tid over. Tainter er en nøktern mann som nødig foreslår løsninger, men han bidrar i det minste til forberedelsene.

Mer fra Kommentar