Annonse
00:00 - 22. november 2019

Rett fra – og på – pungen

Øystein Stenes maskulinistiske memoarer skyter iblant mot stråkvinner, men har også et nakent alvor som tvinger deg til å høre etter.

Kjønnsroller: Øystein Stenes rapport fra «likestillingens hjemland» byr også på et portrett av kunstneren som plaget gutt, usikker ungdom og retningsløs voksen, utstyrt med et kjønnsrollemønster og et kjønnsorgan han ikke helt vet hva han skal gjøre med. Foto: Anno Norsk skogmuseum
Annonse

De som liker å samle mennesker og meninger i forutbestemte klynger, har et problem i møte med Øystein Stenes nye bok, som under tittelen Mitt liv som mann i likestillingens hjemland retter blikket mot skjevheter og paradokser i norsk kjønnsdiskurs (sorry, vi kommer ikke utenom det ordet her).

Her vil de finne kritikk av norsk statsfeminisme og arrige angrep på kjønnsforskningens og seksualopplæringens ensidighet («jeg visste hva klitoris var lenge før jeg visste noe om ejakulasjon»), som slekter på posisjoner fra kulturkrig og kommentarfelt. Jeg håpet i det lengste at vi ville klare oss uten en referanse til psykiateren Jordan Peterson, men på slutten dukket jaggu også det kanadiske Youtube-fenomenet og de serotonin-drevne hummerne hans opp.

Men her vil de også finne en forfatter som er opplest på – og verdsetter – queer-teori à la Judith Butler, som usjenert snakker om «skadelige stereotypier» og «å være i prosess», og som løfter frem Simone de Beauvoirs Det annet kjønn som et av sitt livs leseropplevelser. Det er ikke akkurat verdikonservativ tradisjonalisme som fører ordet. I bunnen av Stenes mangfoldige appell ligger en drøm om fullkommen sosial likevekt, et håp om at den terapeutiske staten skal se vår sårbarhet og møte vårt minste behov, enten vi nå er kvinner eller menn eller noe midt imellom.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse