Annonse
09:27 - 19. november 2019

Livet i et Disneyland med dødsstraff

I verdens eneste egentlige bystat kreves høy arbeidsmoral og disiplin. Bokhandlerne selger nesten bare serielitteratur og businessbøker, og kanskje derfor er denne sensitive og språklig begavede debutromanen en liten sensasjon.

Et knutepunkt i en verdensdel av knutepunkter: Singapore er uten naturressurser, men med en av verdens høyeste levestandarder. Diktaturet oppdager du bare idet du bryter reglene. Foto: Roslan Rahman / AFP / NTB scanpix
Annonse

Anbefalt bok

Sharlene Teo

Ponti

London: Picador 2018.

Disneyland with a death penalty. Det var tittelen på William Gibsons første reportasje, publisert i Wired i 1993. Han skrev om Singapore, verdens eneste egentlige bystat (Vatikanet og Monaco kan ikke regnes med), et land uten naturressurser, men med en av verdens høyeste levestandarder og en av de største containerhavnene, et knutepunkt i en verdensdel av knutepunkter, et land med begrenset ytringsfrihet og uten fagbevegelse, hvor de nesten seks millioner innbyggerne har fått høre, helt siden byen ble kastet ut av Malaysia i 1965, at den som hever stemmen, bidrar til destabilisering, kaos og fattigdom. Singapores kapital består i dens beliggenhet ved inngangen til Malakkastredet, en høyt utdannet befolkning, effektivitet og et diktatur du bare oppdager idet du bryter reglene.

Tre kvinner. Mens jeg sitter i et behagelig nedkjølt rom (trafikken durer dempet bak vinduene og under skyskraperne) og spiser sprøstekt fiskeskinn smakssatt med salt egg rett fra posen, leser jeg Sharlene Taos debutroman Ponti og opplever en uventet sympati – ja, samhørighet – med singaporerne og deres høyteknologiske, hyperkapitalistiske mikrokosmos.

Først møter vi den senpubertale Szu, som på en klam dag i klasserommet føler seg kvalt av lukten av skitne sanitetsbind og deodorant mens hun legger merke til at jentenes bluser kleber seg til huden som gjennomsiktige løkskinn slik at fargen på BH’en glinser gjennom som et forvarsel om noe usunt og lugubert. De har kviser i pannen og svette håndflater. Tankene går til Sartres Kvalmen. Året er 2003, og Szu opplever striglete, velorganiserte Singapore som et fengsel. Deretter spoler vi tilbake til 1980-tallet der vi møter den andre hovedpersonen, Szus mor Amisa, som i sin ungdom var en så blendende skjønnhet at hun fikk hovedrollen i tre skrekkfilmer om en pontianak, et malayisk/indonesisk monster som ser ut som en gudinne og spiser menn til frokost. Disse filmene skal ha vært så elendige at de knapt ble vist.

Den tredje hovedpersonen er Circe (uttales som Cersei i Game of Thrones), Szus beste venninne da de var seksten, som i 2020 jobber i et reklamebyrå med – av alle ting – å relansere de gamle Ponti-filmene. Boken veksler mellom disse tre tidene, med tyngdepunkt i den midterste.

Det er ikke ytre dramatikk som gjør dette til en uvanlig vellykket debutroman. Handlingen er forglemmelig. I 2003 er Szu og Circe outsidere på skolen og har få venner bortsett fra hverandre. De fremstår som livstrette gothere på ekvator, sære og hemmelighetsfulle, sarkastiske og sårbare. Amisa er en nevrotisk kjederøyker som stadig har utseendet med seg, men som er i ferd med å gå fullstendig i hundene takket være et eksalerende alkoholforbruk og generell livslede etter at Szus far forlot henne. Den voksne Circe er den som i etterpåklokskapen og modningens tegn får oppgaven med å sette sammen puslespillet.

Språklige kinaputter. Bokens styrke ligger i Taos blikk for detaljer og språklige kreativitet. Tanten Yunxi, som er tilbake etter lange opphold i Tibet og Nepal, beskrives som «halvt menneske og halvt fiolin». Szu, som lever etter en minimalistisk estetikk, blir på fødselsdagen servert et «århundre-egg», altså en kinesisk delikatesse som har ligget i månedsvis i en lake av blant annet salt, aske og ulesket kalk. Hun hater smaken, og forestiller seg opplevelsen av å svelge et helt egg som å sette et dinosaurøye fast i halsen. I overgangen til puberteten, registrerer hun, ble ansiktet hennes lengre og gikk fra å være hamstersøtt til å bli rotteekkelt.

Nesten hver eneste side inneholder en slik språklig kinaputt, som får leseren til å stoppe opp. Selv om han skulle være en 57 år gammel nordeuropeisk mann, kjenner han på følelsen av å være en seksten år gammel singaporeansk jente som er usikker på fremtiden. Først i Circes siste betraktninger får vi et hint om hvor den voksne Szu befinner seg. Og uansett hva man måtte mene om at Singapore er «vestliggjort», er det stadig et annet sted, bak kjøpesenterne, Starbucksene og skyskraperne. Når Amisas ektemann merker at hun er sur, går han eksempelvis ut og kjøper frokost, altså «små bao eller kueh lapis, nasi lemak, kylling-chok, ban mian, murtubak», hva hun enn måtte ha lyst på. Det er heller ikke uvesentlig at den voksne Amisa og Yunxi tjener til livets opphold ved å selge eldgammel visdom innhyllet i røkelse. Bøker som denne gjør verden større og mer vidunderlig, og vi skylder å være takknemlige for at noen fremdeles skriver dem.

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse