Annonse
00:00 - 08. november 2019

Kunstnerens selvbilde

I Uvilje reflekterer Vibeke Tandberg over sin egen kunstneriske virksomhet, men de opplysende resonnementene uteblir.

Seg selv best: Tandberg er best der hvor hun reflekterer over egne verk og arbeidsprosesser. Foto: Maria Bergren / Oktober
Annonse

«Den beste Kunsten jeg har sett, er laget av meg selv», skriver Vibeke Tandberg et sted i essayet Uvilje. «Jeg skriver det jeg selv vil lese, jeg lager det jeg selv vil se», skriver hun et annet sted.

Det er vanskelig å protestere mot selvsikkerhet i møte med en kunstner som Vibeke Tandberg. Ta for eksempel hennes verdenskjente brudebilder fra 1993, der hun har latt seg fotografere sammen med ulike menn i full brudestas, og attpåtil rykket inn fiktive bryllupsannonser i norske aviser. Tandbergs triumferende bryllupssmil, det spektakulære men likevel latterlig uskyldige ved prosjektet er betagende. Det samme gjelder bildeserien Old Man Walking Up and Down a Staircase, der Tandberg, kledd i lateksmaske og dress bruker sin gravide mage til å skape en eldre mann med hengevom. At slike verk er seg selv nok, virker lett å akseptere.

En kunstner krysser sitt spor. I Uvilje skriver Tandberg om kunstnerisk selvsikkerhet og vellykkethet, usikkerhet og mislykkethet. Rammen for essayet følger et velkjent mønster: kunstneren har ankommet sin midlertidige residens, nærmere bestemt et arkitekttegnet hus i utkantstrøk i Japan. Her skal arbeides, her skal skapes, tenkes og skrives. Hadde boken vært et drama ville det skjedd noe livsomveltende, som at husets husholderske var en morder eller potensiell livspartner. I samtidsessayet skjer det lite, og det kan være livsomveltende nok – se bare på Geoff Dyers Out of Sheer Rage, som handler om forfatterens mislykkede forsøk på å skrive om forfatteren D.H. Lawrence.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse