Annonse
07:15 - 22. november 2019

I tre hundre år har Robinson Crusoe stått seg i det europeiske minnet, skriver Tonje Vold.

I tre hundre år har Robinson Crusoe stått seg i det europeiske minnet, skriver Tonje Vold.

Møte med de lokale: Illustrasjonen er hentet fra en italiensk barneutgave av boken, utgitt cirka 1890. Foto: Fototeca Gilardi / Getty Images Fototeca Storica Nazionale.
Annonse

De fleste kjenner hovedelementene i historien i Daniel Defoes roman – skipbrudd, øde øy, Fredag – mens de færreste har lest den i sin helhet. Ikke så rart, egentlig. For det første skal det en viss utholdenhet til i møte med en forteller som, i litteraturforskeren Ian Watts ord, er strandet i den protestantiske etikkens utopi. Defoe skriver før romankonvensjonene er fastlagt, og sjøromanens spenning brytes av detaljerte skildringer av husholdning og ingeniørkunst. Når disse så gjengis av en selvtilfreds forteller, som gjør nøye rede for rasjonaliseringer og gudfryktighet, sier det seg selv at det kan tære på leselysten.

Det tar tross alt omtrent femten år før Crusoe ser de berømte sporene i sanden, og ytterligere om lag ti før mannen han gir navnet Fredag, gjør entré. For det andre letter hverken kapittelskiller eller avsnitt lesningen, mens for eksempel kursiveringer av dialog, stedsnavn og iblant tilsynelatende tilfeldige ord og setningsledd vanskeliggjør den. Og for det tredje kom den første fullstendige oversettelsen av romanen til norsk i land først i fjor. Det vil si av Norton Critical Editions redigering av seks av Defoes utgaver fra 1719.

Hva fascinerer fremdeles, 300 år etter, hva motiverte en ny oversettelse til norsk?

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse