Annonse
00:00 - 15. november 2019

En annen orden

Tiril Broch Aakre viser hvordan litteraturen er en form som kan favne det uberørbare: en mors selvmord.

Ettertanken tilhører ettertiden: Det er også i denne ettertiden at Tiril Broch Aakre skriver romanen Mødre og døtre. Foto: Heidi Furre / Flamme forlag
Annonse

Når noen legger ut en sørgelig facebook-oppdatering er ikke «tommelen opp» en passende reaksjon – samme hvor velformulert den er – men tårefjes eller hjerte. Anmelderens dilemma i møte med litteratur som er åpent selvbiografisk, er om det overhodet er passende å felle en estetisk dom over en sann fortelling om vonde erfaringer, som i Tiril Broch Aakres tilfelle: skyldfølelser og sorg knyttet til en mors psykiske smerte og selvmord? Om anmelderen sier at boken er dårlig, ugyldiggjør hun ikke da en annen persons erfaringer fordi denne personen ikke mestrer språket?

For dette er jo realiteten. Så snart det personlige dokumentet gis ut som roman, inngår den i en annen offentlighet enn venne-offentligheten, der talerens troverdighet alltid også er et spørsmål om form.

Et litterært rom. Jeg ville ikke anmeldt Broch Aakres roman om jeg ikke kunne si at jeg berøres av den og tror på den, underforstått: den er god, forfatteren har funnet de passende ordene. Men her må det tilføyes at passende, i litterær forstand, ikke uten videre er en sosial kategori. Det gjelder også for bøker som er skrevet rett ut fra forfatterens egen livssituasjon, med stilistiske virkemidler som suggerer frem en følelse av nærvær, som i brevet eller dagboken: jeget, den direkte tiltalen, oppriktighet. Litteraturen, enten den tillater seg å ta i bruk fabulerende og underliggjørende grep eller ei, vinner sin troverdighet på at den ikke er skrevet for å høste momentane likes

ALLEREDE ABONNENT?
Fra 189 kr på første termin
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse