Bøkene om metoo-sakene viser forskjellen på juss og journalistikk, skriver Ane Farsethås.

Mens jeg leser den svenske journalisten Matilda Gustavssons bok Klubben. En undersökning, kommer nyheter fra Finland. En kulturleder med en navngjeten karriere, med statsstøtte i årevis, og med venner i de høyeste politiske kretser, er arrestert for menneskehandel. En omfattende dokumentar i Finlands største avis, Helsingin Sanomat, skildrer samtidig hvordan den 77-årige finske kulturlederen hadde jenter ned til 15-årsalderen boende hos seg, under løfter om en kunstnerisk fremtid.

Det blir nok en påminnelse om at Gustavssons avsløring av den såkalte kulturprofilen Jean-Claude Arnault – som endte med en nesten total kollaps for Svenska Akademien og permanent skade på ryet til Nobelprisen i litteratur - ikke var noe enkeltstående tilfelle, men en del av et større bilde. Et som ikke begynte med den amerikanske filmprodusenten Harvey Weinstein, og som heller ikke slutter med det oppgjøret norske politikere som Trond Giske og Kristian Tonning-Riise nå tar med sakene mot seg. Et der skillet mellom et før og et etter metoo antagelig har mindre å gjøre med endringer i omfanget av seksuell trakassering, og mer med endringer i den offentlige oppmerksomheten om problemet.

Og det er der vi står nå: Var det riktig å kaste et så voldsomt flomlys over disse tidligere så lite offentlige belyste handlingene, til tross for at noen mennesker antagelig ble ofre for hardere skyts og sterkere mediedrev enn de fortjente? Kampen om ettermælet til metoo følges av kampen om ettermælet til journalistikken om bevegelsen. Med blant annet VGs rettelser i flere saker, og med den pågående rettssaken i Sverige mot Cissi Wallin – som er tiltalt for ærekrenkelser etter at hun brukte sosiale medier til å varsle mot journalisten Fredrik Virtanen – har den fått betydelige skudd for baugen.