Annonse
00:00 - 25. oktober 2019

Litteraturens tannløse heiagjeng

Forfattere som mener litteraturkritikere ikke duger, har satt seg fore å vise hvordan jobben skal gjøres. Resultatet er en kunnskapsfiendtlig oppvisning i pinlig panegyrikk.

God stemning: Det er lite som minner om litteraturkritisk praksis i forfatternes eget språk for tekster de verdsetter. Illustrasjonsfoto: David Turnley / Getty Images
Annonse

Litteraturkritikkens historie er fylt av store forfattere: Ved siden av Georg Brandes, det moderne gjennombruddets far, finner vi Arne Garborg. Ved siden av den briljante briten F.R. Leavis vil man måtte plassere en Virginia Woolf og en T.S. Eliot. Og så videre. Forfatterkritikeren er en av de sentrale arketypene i litteraturhistorien. Når dagens litteraturkritikk diskuteres, er det derfor ikke rart at forfatterkritikeren etterlyses. Det er så mange færre av dem i dag. En del forfattere – om enn ikke alle – sier at de synes det er utfordrende å skulle skrive kritisk og ærlig om sine gode kolleger, eller at de ikke har tid, at Litteraturen fortjener all deres oppmerksomhet. De fleste som skriver kritikk i aviser og tidsskrifter i dag har nettopp kritikken som sin primære sjanger, selv om anmeldende forfattere à la Odd W. Surén og Sandra Lillebø heldigvis roter til bildet ørlite.

Når forfattere diskuterer kritikk seg imellom, handler det visst om litt andre spørsmål, i hvert fall hvis vi skal tro innledningen til en ny bok med tekster av forfattere om samtidslitteratur. «Som forfatter er det nær sagt en del av jobben å jamre seg over den norske litterære offentligheten i dag, og ikke uten grunn», skriver en av bokens to redaktører, forfatteren Frederik Svindland, i forordet. Han fortsetter med å slå kategorisk fast at «debattene er med bare få unntak grunne og utvendige, nominasjonene er traurige og forutsigbare, anmeldelsene – selv de gode – er ofte endimensjonale og mangelfulle».

Det er altså et kulturelt vakuum Svindland ønsker å fylle med denne boken: «Det finnes kritikere som aldri burde uttalt seg offentlig om litteratur, det hersker det liten tvil om», smeller det i et lanseringsintervju. Han mener at kritikernes prestasjon jevnt over «er ganske slapp», men tar dog et slags medmenneskelig forbehold i sin karakteristikk av dem som anmelder: «Jeg vil ikke gå så langt som å kalle noen følelsesmessig avstumpet.» Så fikk vi da i hvert fall den. Pjuh. Og så skulle ambisjonen være klar, da: Med denne boken skal et knippe forfattere vise lesere og kritikere hvordan jobben faktisk skal gjøres, hvordan litteratur skal leses og diskuteres i offentligheten. Forfatterkritikeren er tilbake på scenen. Äntligen! Det er med forventning og beven man tar fatt på den videre lesningen.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse