Annonse
00:00 - 25. oktober 2019

En inspirerende énmannssekt

Harold Bloom lot seg besettende gjennomstrømme av den største litteraturens fremmede skjønnhet og overveldende visdom, og han kunne aldri skjule sin humor.

Til ettermæle: Harold Blooms utlegninger er aldri enkle eller stabile, sjelden særlig optimistiske, og som regel frie og uventede, skriver Erik Bjerck Hagen. Foto: Ted Thai/ The LIFE Picture Collection / Getty Images
Annonse

Harold Bloom, som mandag i forrige uke døde i sin hjemby New Haven, var, iallfall de siste tretti årene, den morsomste, den mest eksentriske og den mest allmennkulturelt inspirerende av amerikanske litteraturforskere, muligens i en viss konkurranse med sin elev Camille Paglia. Enten han skjelte og smelte på kolleger som overpolitiserte og overteoretiserte litteraturen, eller han lot seg besettende gjennomstrømme av den største litteraturens fremmede skjønnhet og overveldende visdom, kunne han aldri skjule sin humor. Bloom var en mann med mange forbilder, men til det siste hadde han særlig to, begge larger than life og begge gedigne humorister: 1700-tallskritikeren (og forfatteren) Samuel Johnson og Shakespeares komisk-livsnyterske hovedfigur Falstaff.

Opplysningsmannen Johnson var naturligvis en langt større moralist enn Bloom noen gang kunne bli, men Bloom elsket ham fordi Johnson hadde vist hvordan en kritiker må «konfrontere [litterær] storhet med en total respons der hele selvet er involvert». En slik fullstendig overgivelse gjorde at Johnson ble forsvarsløs overfor det han selv kalte den «uimiterte og uimiterbare Falstaff», særlig i de to skuespillene om Henrik IV. Falstaff er «fullastet med feil», men utstråler «uopphørlig lystighet», skrev Johnson. Bloom følger opp ved å hylle Shakespeares mann for å ha gitt seg selv grenseløs frihet til å spotte tiden, døden og Staten, og for å ha velsignet oss lesere med sin anarkistiske jakt på «mer Liv».

En marxistisk kritiker. Hvem representerer den falstaffske ånd best i det tyvende århundret? Kanskje komikerbrødrene Marx, som Bloom fra Bronx hadde et nært forhold til. «Jeg er den egentlige marxistiske kritiker og følger Groucho og ikke Karl; mitt motto er Grouchos store formaning ‘Uansett hva det er, så er jeg imot det!’», heter det i Blooms mest berømte og debattskapende bok, The Western Canon (1994). Den siste, lange sekvensen i brødrenes beste film, Duck Soup (1933), er dessuten med på Blooms meget eksklusive liste over det han kaller «det amerikansk sublime i det tyvende århundret», side om side med William Faulkners roman As I Lay Dying, Wallace Stevens’ dikt «The Auroras of Autumn» og, mer overraskende, med Charlie Parkers innspillinger av «Parker’s Mood» og «I Remember You», samt Bud Powells versjon av «Un Poco Loco».

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse