Forsøk på å gjenopprette balansen

---

Anbefalt bok

Toni Morrison

The Origin of Others

Cambridge, MA: Harvard University Press 2017

---

Her forleden leste jeg i avisen om en lege med iransk navn som var blitt fortalt av en forbipasserende dame at han kunne se å pelle seg «hjem» til Pakistan (sic). –Sånne leger som deg trenger vi ikke her i landet, tilføyde hun. Kanskje denne typen historier gjør det mulig for utenforstående som oss å nærme oss en forståelse av raseskillene i USA. Men det er, med respekt å melde, et stykke igjen. Det var få som reagerte da et nytt fergeselskap kalte seg Color Line, altså et amerikansk begrep for rasesegregering.

Rasismen ligger ikke bare som en våt klut over amerikanernes samfunn, men den er også historieløs. Mens jeg leste Toni Morrisons siste essaysamling, kom jeg i tanker om en scene i Chimamanda Ngozi Adichies Americanah. En velmenende hvit person forteller hovedpersonen Ifemelu, en nigerianer bosatt i New York, at hun hadde kommet så godt overens med en ugander hun hadde møtt. Hun slet nemlig ikke med alle disse plagsomme issues som var så typisk for svarte amerikanere. Ifemelu svarer at det kan tenkes at uganderens far studerte i Oxford eller stilte til parlamentsvalg på samme tid som afrikansk-amerikanerens far manglet stemmerett fordi han var svart.

Nådeløst.

Hele Morrisons forfatterskap sirkler rundt de psykologiske og sosiale konsekvensene av raseskillet. Hun omtaler hudfarge sjelden og alltid bevisst, for å vise vilkårlige maktforskjeller, for å reise kritiske spørsmål om måten mennesker blir klassifisert på, eller for å anskueliggjøre hvordan ekkoene etter slaveriet og de rasistiske Jim Crow-lovene fremdeles er hørbare i dagens USA.

Det er lett å forstå hvorfor rase er viktigere for svarte enn for hvite. Hvite kan se seg selv som alminnelige mennesker, spesielt om de er menn. Svarte blir kontinuerlig minnet om at de er annerledes, og i et par hundre år har hvite, som har makt til å ekskludere, definert dem som mindreverdige.

I disse essayene, opprinnelig en forelesningsrekke ved Harvard i 2016, tar Morrison et skritt tilbake og reflekterer rundt raseskillene og rasismens nesten umerkelige tilstedeværelse i klassiske, og ofte storartede, romaner av berømte forfattere. Forelesningene fant sted i Obamas siste år som president, og det er sannsynlig at tonen ville ha vært litt annerledes dersom de i stedet hadde funnet sted året etter.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

---

Det er ikke dermed sagt at Morrison frikjenner rasismen. Fra det innledende essayet, der hun er innom le droit du seigneur (herrens rett til å voldta tjenerskapet) og den nedlatende sentimentaliteten i Onkel Toms hytte, til hennes avsluttende refleksjoner om sitt eget forfatterskap, ligger et ulmende raseri under den presise, tidvis poetiske og vakre prosaen. Mange av dem som i det siste har stått i kø for å bejuble nobelprisvinneren Morrisons forfatterskap, har hatt litt for lett for å skille mellom form og innhold. Ja, bøkene hennes handler om parforhold og kompliserte sosiale relasjoner, miljøer og landskap, mat og planteliv. Men rammen er alltid et nådeløst hierarki der slavene og deres etterkommere aldri har fått mulighet til å være alminnelige mennesker; de har ikke noe annet valg enn å være svarte, mens andre folk kan være vanlige personer. Når Hemingway beskriver en relasjon mellom to menn i To Have or to Have Not, omtaler han den svarte som the nigger, mens den hvite har et navn. Hos Faulkner er miscegenation, raseblanding, en kilde til personlig tragedie og sosial katastrofe. Dette er stoffet livet er laget av, også språket.

Gjenopprette balanse.

Morrison er en mester i å skape fremmedhet. Når en italiener eller russer emigrerer til USA, skriver hun, oppdager de at de må bli hvite for å bli fullt akseptert. Svarte har ikke det alternativet. I det siste essayet, hvor blikket vendes mot Afrika, snur hun fremmedheten på hodet. Hun nevner bare såvidt Joseph Conrad, Elspeth Huxley, Isak Dinesen (Karen Blixen) og andre usual suspects, og tilbyr i stedet en lesning av Camara Layes Le regard du roi (Kongens blikk), en roman fra kolonitidens siste dager der en europeer møter Afrika uten privilegiet av overlegen definisjonsmakt.

Denne lille boken, noe av det siste Morrison skrev, slutter altså med et håp om en gjenopprettet balanse. La meg si det slik: For mange år siden ble jeg kjent med den betydelige litteraturforskeren Gordon Rohlehr, født i Guyana og ansatt ved universitetet på Trinidad. En gang spurte jeg ham om det uvanlige etternavnet hans. Rohlehr trakk på skuldrene. Det hadde vel kanskje vært noen tyske slaveeiere som het Rohlehr, sa han. Han hadde ikke brydd seg om å undersøke nærmere. Hans verden var så ny at han, og utallige andre, måtte skape den selv. For å klare det, måtte de først plassere ganske mye fortid på en armlengdes avstand. Det er lengden på denne armen Morrison funderer over og tukler med i sine tekster.