Annonse
00:00 - 20. september 2019

Forgiftet forskning

Rasismen er det giftige, lille frøet dypt i hjertet av akademia. Uansett hvor dødt du tror det er, trenger det bare bitte litt vann for å spire. Og nå regner det.

Raseforestillinger: På 1950-tallet skal dette ha vært et vanlig skilt i Johannesburg, Sør-Afrika. Foto: Three Lions/Getty Images
Annonse

Hva er det som gjør den uvitenskapelige «rase»-kategorien så motstandsdyktig, selv innenfor akademiske fora? Tenk bare på debatten om Store norske leksikon, som pågikk i vinter. «Rase» ble definert som «et begrep som historisk er blitt brukt for å skille mellom menneskegrupper etter biologisk opphav. Det finnes … langt mer variasjon innen geografiske grupperinger av mennesker enn det finnes på tvers av disse grupperingene. Ideen om at menneskene lar seg inndele i raser har derfor lite for seg.» 

Definisjonen underbygges av naturvitenskap, arkeologi og antropologi, og deles av alle seriøse forskere i dag. Problemet var definisjonen av «rasisme», som sa at det ikke er «vanlig å tilskrive mennesker mindre verdi på grunn av deres rasetilhørighet.» En dør ble satt på klem for eksistensen av en reell «tilhørighet» basert på «rase». Oppslaget ble senere endret.

Myter er myter. Kanskje ville Angela Saini sagt at en liten dråpe intellektuell rasisme forgiftet oppslaget i SNL. Mot slutten av boken Superior. The Return of the Race Science oppsummerer den prisbelønte britiske forskningsjournalisten nemlig situasjonen slik: Intellektuell rasisme har alltid eksistert, og i en lang periode sågar blomstret. Den er det giftige, lille frøet dypt i hjertet av akademia. Uansett hvor dødt du tror det er, trenger det bare bitte litt vann. Og nå regner det.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse