Annonse
09:17 - 24. september 2019

Forestilt, men ikke innbilt

Få fagbøker fra de siste tiårene blir oftere sitert av folk som åpenbart ikke har lest dem, enn Andersons Forestilte fellesskap. Den handler nemlig om noe annet enn det mange tror.

Nye nasjonalstater: Settlerne som inntok Amerika hadde ikke annet valg enn å skape noe nytt når de skulle frigjøre seg fra kolonimakten. Bildet er fra Centerville, Texas 4. juli, der innbyggerne venter på at uavhengighetsdag-paraden skal begynne. Foto: Jonathan Daniel/Getty Images
Annonse

Anbefalt bok

Benedict Anderson

Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism

London: Verso 2006 [1983]

Da statsviteren og historikeren Benedict Anderson døde i 2015, skrev jeg et minneord i tidsskriftet Nations and Nationalism med overskriften «Ben Anderson, the anthropologist». Det var ment som et kompliment. Vi antropologer har nemlig regnet ham som en av våre helt siden han utga Imagined Communities i 1983, for øvrig samtidig som en annen polyhistor, Ernest Gellner, utga Nations and Nationalism. Med disse to bøkene under vesten følte vi oss klare til å gå ut og forstå, studere og dekonstruere nasjonalismen. Begge viste at nasjonale identiteter har oppstått under bestemte historiske omstendigheter – for Gellner er den industrielle revolusjon avgjørende, for Anderson boktrykkerkunsten – og at de hverken er naturlige eller evigvarende.

Utenfor malen. Jeg plukket ned den reviderte 2006-utgaven fra hylla for ikke så lenge siden og leste et par kapitler om igjen. Det var like etter en samtale med Paul Gilroy, omtalt tidligere i denne spalten, som har beskrevet hvordan slavene begynte å skape noe nytt og moderne allerede under overfarten, lenket fast i seilskipets stinkende lasterom. Et av Andersons kapitler har nemlig tittelen «Creole pioneers», men det handler ikke om slavene, men om spanskættede født i Den nye verden. Opprinnelig betød criollo en person av europeisk avstamning som var født i koloniene. Andersons kreolske pionerer etablerte noen av verdens første nasjonalstater i noen hektiske tiår som begynte med den amerikanske revolusjon i 1776, altså stater som hverken var imperier, bystater eller føydale kongeriker. Settlerne, fra USA til Argentina, hadde ikke annet valg enn å skape noe nytt når de skulle frigjøre seg fra kolonimakten. De måtte på kort tid skaffe seg en nasjonal mytologi, en litteratur, en ærerik fortid og en lysende fremtid. Elitene var også motivert av et rasistisk ønske om å ekskludere svarte og brune mennesker fra sine nye nasjoner.

Det som fascinerer ved Andersons beskrivelse av de nye nasjonalstatene i Amerika, er at de ikke passer inn i malen. De hadde ikke opphevet føydalismen og gjennomført noen industriell revolusjon. De kunne heller ikke basere nasjonen på språk eller religion, som de delte både med den gamle kolonimakten og ofte med nabostatene. Likevel klarte de å utvikle nasjonale identiteter som var robuste nok til at det til denne dag eksisterer et nedarvet agg mellom Colombia og Venezuela, mellom Argentina og Chile og så videre.

Misforståelser. Mange av dem som siterer Anderson, har ikke lest lenger enn til tittelen, og det er synd. Hadde de bare holdt ut til side 6, ville de ha oppdaget at han ikke betrakter nasjonene som de eneste forestilte fellesskapene. Det som kjenner nasjonen, er the style of imagination. Andre forestilte fellesskap kan være religiøse (som islam) eller politiske (som kommunismen), men deres tilhengere forestiller seg ikke sine fellesskap som politisk suverene og territorielt avgrensede.

Noen lesere forveksler også forestilt med innbilt (imagined og imaginary). I forordet forklarer Anderson at han, til forskjell fra Gellner, ikke betrakter nasjonene som lureri, men som uttrykk for kreativitet og forestillingsevne. En gang spurte jeg ham hvorfor han ikke hadde kalt boken Abstract Communities i stedet, for å unngå slike misforståelser. «Men kjære deg», svarte han, «hvem ville da ha kjøpt boken?»

Boktrykkerkapitalismen. Evnen til å skape de forestilte fellesskapene som utgjør nasjonene har, ifølge Anderson, sin opprinnelse i boktrykkerkunsten eller, for å bruke hans begrep, boktrykkerkapitalismen. Gutenbergs innovasjon fant sted noen tiår før Columbus og reformasjonen, og innevarslet moderniteten på mange plan. I nasjonalismens historie utførte boktrykkerkunsten to store oppgaver. Den styrket talespråkene på bekostning av latin, og den gjorde det mulig for lesere å forestille seg både forfattere og andre lesere som de aldri ville møte, men som delte deres verdensbilde, erfaringer og referanser.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Selv om de kreolske nasjonene i Den nye verden var rasistisk ekskluderende, er Andersons nasjoner ikke etniske; de forutsetter altså ikke at nasjonens medlemmer har felles opprinnelse. Som Sørøstasia-forsker er han særlig interessert i fremveksten av nasjonal identitet i land som Filippinene og Indonesia. Romaner, aviser og utviklingen av felles kommunikasjonsspråk har hatt betydning i disse landene, men ingen av dem kan betraktes som etniske i noen meningsfylt betydning av ordet.

Budskapet er at nasjonalismen hverken er etnisk eller europeisk, ikke engang i sine historiske røtter. Her ligger sprengstoffet i Andersons bok. I Under Three Flags (2005) skriver han om kosmopolitten og nasjonalisten José Rizal, en filippinsk nasjonalhelt som førte korrespondanse med kubanske, russiske og franske likesinnede på flere språk. Statsviteren Anderson vil hverken avskaffe nasjonalismen eller staten, men han ser ikke hvorfor lojalitet til et nasjonalt prosjekt skulle ha noe å gjøre med etnisk opprinnelse eller kulturell sjåvinisme. Den kan godt beholdes på pensum en stund til.

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse