Enkle menn i lysende mørke

For noen år siden fant Jon Fosses amerikanske oversetter det for godt å sammenligne det han mente var norsk litteraturs grand old men med medlemmene i The Beatles, i et essay publisert i The Paris Review. Petterson skulle ifølge Damion Searls være den «solide» Ringo, og Solstad den «eksperimentelle» John. Knausgård ble utnevnt til Paul, den «søte» (!), mens Fosse selvfølgelig var George, den stilleste og mest åndelige i gjengen.

Mangt kan sies om denne trangen til å omskape berømte menn til enda mer berømte menn, men at Fosses dyrking av havet, kunsten, Gud og vestlandske nykker skulle gjøre ham snarlik George Harrison, se, det hadde vel ingen norsk litteraturkjenner kunnet finne på. Heldigvis, burde man kanskje legge til, men samtidig har den norske samtalen om Fosses forfatterskap vært preget – og etter min mening for preget – av det samme alvoret som kjennetegner verkene hans. Selv om jeg nødig vil slå et slag for flere Beatles-sammenligninger i norsk litteraturkritikk, kunne en mer leken tilnærming til forfatterskapet kanskje tilført noe nytt? Fosse selv har, kanskje i større grad enn sine generasjonsfeller, påvirket lesningene med litteratursynet han har gitt uttrykk for i sine essays.

Dobbeltgjengere og naturalia. Går man til Fosses nye storverk, Septologien, med håp om fornyelse, blir man bare til dels bønnhørt. Høstens utgivelse, Det andre namnet, inneholder bok I og II av alt i syv bøker som skal utkomme i tre bind. Motivkretsen er mildt sagt umiskjennelig, med drukninger, drikk og Gudsdvelen. Men Det andre namnet er en bok av en helt annen karakter enn Fosses seneste prosa. Mens de tre fortellingene i Trilogien kokte en svært så konsentrert kraft på tradisjonen, og da særlig bibelhistorien, sper Fosse på med flere skildringer i sin nye, langt mer ekspansive roman.