Annonse
00:00 - 20. september 2019

En nobelpris verdt

Margaret Atwoods Gileads døtre viser at alle og enhver kan komme til å bli en forræder.

Oppfølger 34 år etter Tjenerinnens beretning: Margaret Atwood har lenge hatt et anstrengt forhold til ordet feminisme. Men, skriver Toril Moi, det er nettopp fordi Atwood forener et feministisk engasjement med stor skrivekunst at hun er en av vår tids viktigste forfattere. Foto: Arden Wray / The New York Times
Annonse

I Margaret Atwoods mangslungne forfatterskap står Tjenerinnens beretning (The Handmaid’s Tale) fra 1985 i en særstilling: Den er en av litteraturhistoriens mest perfekte dystopier, en bok som imponerer både tematisk og formelt. Atwoods totalitære og teokratiske Gilead, som styres av fundamentalistiske og kvinnehatende kristne menn, er troverdig ned til hver minste detalj. Men leserens bilde av Gilead blir skapt gjennom en førstepersonsfortelling. Atwoods store kunststykke er at hun klarer å formidle et helt samfunn gjennom stemmen til en navnløs Tjenerinne – en sexslave som hver måned må underkaste seg rituell voldtekt – som selv er helt avskåret fra Gileads informasjonskilder. Fortelleren har ikke lov til å lese og skrive. Ute må hun gå med en kysehatt som fungerer både som et slør (andre kan ikke se ansiktet hennes) og som skylapper (hun kan ikke se seg rundt). Likevel er det gjennom hennes tanker og observasjoner at Gileads verden etser seg inn i leserens sjel.

Forventninger. Fordi jeg er så glad i Tjenerinnens beretning har jeg gledet meg til oppfølgeren. Jeg forhåndsbestilte Gileads døtre (The Testaments) i mai. Samtidig kjøpte jeg billetter til min lokale kinos overføring av lanseringsforestillingen fra Londons National Theater den 10. september. Da stunden endelig opprant, satt jeg i kinolokalet i Nord-Carolina sammen med over hundre andre kvinner og kanskje ti menn. Og lærte nesten ingenting.

Men forventningen var skrekkblandet. Ville det virkelig være mulig å skape en verdig oppfølger hele 34 år senere? Har ikke både forfatteren og den politiske situasjonen endret seg så mye i mellomtiden at hele prosjektet blir umulig? Atwood selv har sagt at hun aldri ville klare å gjenskape stemmen til tjenerinnen så mange år etter. Men det er jo nettopp den stemmen som er gjør den første romanen så enestående. Så hvordan skulle dette gå?

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse