Annonse
00:00 - 16. august 2019

Til Toni Morrison

Latteren hennes var en hevn over verden, en måte å få makten til å forstå at den aldri ville greie å ramme henne, skriver Édouard Louis.

Standhaftig: Toni Morrison, som vant Nobelprisen, men som «til tross for stoltheten hun følte over å ha fått denne prisen, ønsket å beholde en slags ironisk distanse til slike institusjoner». Sueddeutsche Zeitung Photo / Alamy Stock Photo
Annonse

I forgårs skrev en venn til meg: «Toni Morrison er død.»Jeg føler meg trist, bedøvet. Setninger går gjennom hodet mitt: Den største forfatteren gjennom alle tider er død. Hun kan aldri le igjen. På internett leser jeg: «Hun er udødelig», og jeg hater denne løgnen. Ingen er udødelig. Hun er her ikke lenger, hun kommer aldri til å skrive mer, vi er uten henne nå. Det er alt.

Jeg møtte henne bare én gang, og jeg glemmer det aldri.

Litteraturhuset i Oslo hadde invitert meg til å holde et foredrag noen måneder tidligere. Programsjefen, Andreas Delsett, hadde nylig satt i gang en foredragsserie der forfattere ble invitert til å snakke om andre forfattere. Da han spurte meg om jeg ville delta og hvilken forfatter jeg kunne tenke meg å snakke om, svarte jeg straks: Toni Morrison.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse