Annonse
00:00 - 09. august 2019

Primo Levis refleksjoner finnes i årtier med kunst og tenkning om Auschwitz, skriver Olaf Haagensen.

Hvordan er det mulig å tenke seg at denne boken ikke skulle ha eksistert, spør Olaf Haagensen.

Holocaust: I Hvis dette er et menneske forteller Primo Levi om sitt fangenskap i Auschwitz. Foto: Scott Barbour / Getty Images
Annonse

Noen bøker er så fullendte at vi ender opp med å betrakte det som en selvfølge at de eksisterer. Tanken på at de – av et uendelig antall grunner – like gjerne ikke kunne ha vært skrevet, oppleves som nesten naturstridig. Man henfaller til spekulasjoner om at det i litteraturen hersker et horror vacui, en frykt for tomme rom: Hvis forfatteren ikke hadde skrevet den aktuelle boken, så ville vel litteraturen selv på et eller annet vis sørget for å bringe den inn i verden, eller?

Hvis dette er et menneske av den italiensk-jødiske forfatteren Primo Levi (1919–1987), som ville ha fylt 100 år i sommer, hører med i denne kategorien bøker. Samtidig er det også en bok som tvinger oss til å tenke igjennom alle de mer eller mindre romantiske forestillingene vi måtte ha om mennesket, kunsten og sivilisasjonen.

I Hvis dette er et menneske forteller Levi om sitt fangenskap i Auschwitz, fra han ble deportert i begynnelsen av 1944 og frem til leiren ble frigjort av sovjetiske tropper i januar 1945. Boken var Levis litterære debut, og ble opptakten til et forfatterskap som i tillegg til memoarbøker også inkluderer romaner, noveller og essays, samt den fabelaktige selvbiografien Det periodiske system (1975) der Levi forente sitt arbeid som kjemiker med litteraturen.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse