Annonse
00:00 - 09. august 2019

Primo Levis refleksjoner finnes i årtier med kunst og tenkning om Auschwitz, skriver Olaf Haagensen.

Hvordan er det mulig å tenke seg at denne boken ikke skulle ha eksistert, spør Olaf Haagensen.

Holocaust: I Hvis dette er et menneske forteller Primo Levi om sitt fangenskap i Auschwitz. Foto: Scott Barbour / Getty Images
Annonse

Noen bøker er så fullendte at vi ender opp med å betrakte det som en selvfølge at de eksisterer. Tanken på at de – av et uendelig antall grunner – like gjerne ikke kunne ha vært skrevet, oppleves som nesten naturstridig. Man henfaller til spekulasjoner om at det i litteraturen hersker et horror vacui, en frykt for tomme rom: Hvis forfatteren ikke hadde skrevet den aktuelle boken, så ville vel litteraturen selv på et eller annet vis sørget for å bringe den inn i verden, eller?

Hvis dette er et menneske av den italiensk-jødiske forfatteren Primo Levi (1919–1987), som ville ha fylt 100 år i sommer, hører med i denne kategorien bøker. Samtidig er det også en bok som tvinger oss til å tenke igjennom alle de mer eller mindre romantiske forestillingene vi måtte ha om mennesket, kunsten og sivilisasjonen.

I Hvis dette er et menneske forteller Levi om sitt fangenskap i Auschwitz, fra han ble deportert i begynnelsen av 1944 og frem til leiren ble frigjort av sovjetiske tropper i januar 1945. Boken var Levis litterære debut, og ble opptakten til et forfatterskap som i tillegg til memoarbøker også inkluderer romaner, noveller og essays, samt den fabelaktige selvbiografien Det periodiske system (1975) der Levi forente sitt arbeid som kjemiker med litteraturen.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse