Annonse
00:00 - 16. august 2019

En umulig bok

Med sin blanding av sorgrefleksjoner og etterlatt prosa blir Hvor er lyset om vinteren? komplisert lesning om selvmord.

Premisser: «Hvor er lyset om vinteren? mangler en helt nødvendig begrunnelse for beslutningen om å gjøre et menneske til medforfatter av en bok vedkommende ikke har kjent til», skriver Bernhard Ellefsen. Foto: Chrstian Belgaux
Annonse

I februar 2017 begikk Sivert Langsveen Tjæreboden selvmord på studenthybelen sin i Trondheim. Han var 20 år gammel, lidenskapelig opptatt av litteratur og studerte til lektor ved NTNU. På datamaskinen han etterlot seg fant familien en rekke tekster han hadde skrevet, både essayistiske refleksjoner og et litterært manus. En del av dette materialet er nå utgitt som del av en bok moren hans har skrevet om sorgen etter Siverts død.

Hvor er lyset om vinteren? har to forfattere på tittelbladet, men den ene av dem omtales i tredjeperson og preteritumsform allerede i undertittelen: «Da Sivert valgte å avslutte livet». Det skal vise seg å peke frem mot noen av de komplekse og smertefulle problemstillingene boken reiser.

Et oppsiktsvekkende valg. Det siste tiåret har sett mange debatter om litterære teksters forhold til virkeligheten. Frontene har stått mellom dem – ofte kritikere og kommentatorer – som mener at forfatteres bruk av levende modeller er umoralsk og dem – ofte forfattere og forleggere – som mener at det å sette likhetstegn mellom liv og litteratur er naivt og uansvarlig. Sistnevnte posisjon, som jeg langt på vei deler, retter kritikk mot bruken av litteraturen som entydige nøkler til hendelser i forfatteres liv.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse