Annonse
00:00 - 16. august 2019

Best uten barn

Linn Strømsborg får frem det eksistensielt gripende ved å se vinduet for å få barn lukke seg, og si til seg selv at det er riktig.

Illustrasjonsfoto: Teigens Fotoatelier / Norsk Teknisk Museum
Annonse

Uansett hvor lite lyst man har på barn, vil mange nok på et tidspunkt likevel tenke over hva slags forelder man ville vært. Den kvinnelige hovedpersonen i Linn Strømsborgs Aldri aldri aldri tenker i hvert fall på dét, og denne grublingen gjør henne til en avvæpnende og troverdig karakter.

Aldri Aldri Aldri er en essayistisk jeg-roman. Historien kunne vært et utvidet bidrag fra antologien Evig barnefri (2015), der kjente og mindre kjente nordmenn reflekterer over sin frivillige barnløshet, eller «barnefrihet», som antologien så optimistisk kaller det. Som i Evig barnefri tar også Aldri Aldri Aldri utgangspunkt i en person som allerede har bestemt seg for at hun ikke vil få barn. Samtidig utforsker hun argumenter for og imot. Boken handler både om gleden ved kunne bruke all ledig tid på seg selv, om usikkerhet knyttet til allierte barnefrie som «ombestemmer» seg, og sorg over vennegjenger som faller fra hverandre fordi familielivet fortrenger fredagspils og festing.

Barnlige motiver. Tidlig i boken sier den navnløse jeg-personen at hun «har aldri forstått hvorfor vi mennesker får barn», for så å peke på mer eller mindre irrasjonelle motiver hos dem som velger å få det: «Jeg ser flere og flere av vennene mine bli foreldre, fordi vi blir eldre, fordi de gjør som de skal, som er forventet av dem, men viktigst av alt: de gjør det fordi de ønsker det».

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse