Annonse
10:10 - 02. juli 2019

Stemmen fra hele verden

Blant alle dem som redegjør for hvordan kultur forandrer seg, blander seg og flytter på seg, er Ulf Hannerz en favoritt. 

Verdens gatehjørner: Ulf Hannerz blander akademisk analyse, personlige anekdoter, litterære referanser og menneskelig klokskap som få andre. Dessuten har han humoristisk sans. Foto: Ernst Haas / Getty Images
Annonse

Anbefalt bok

Ulf Hannerz

World Watching: Streetcorners and Newsbeats on a Journey Through Anthropology

London: Routledge 2019

Jeg forsøker etter beste evne å holde min sti ren, men det hender at det glipper. I denne bokspalten skriver jeg av prinsipp ikke om bøker skrevet av folk jeg kjenner, men denne uken gjør jeg et unntak. Ulf Hannerz har i mange år vært forbilde, inspirasjonskilde, kollega og med tiden også en venn, som uten videre tilga meg da jeg lånte hans begrep cultural complexity ved etableringen av et forskningsprogram i 2004. Som professor i Stockholm skapte han et forskningsmiljø som gjorde antropologien større ved å gjøre det mulig og faglig utfordrende å forske på ukonvensjonelle temaer. Som bedriftskulturen ved Apple (Christina Garsten), ballettdansere i ulike storbyer (Helena Wulff), internett i Sørøst-Asia (Paula Uimonen) eller «interkulturalismen», altså kursingen i kulturforskjeller som næringslivet betaler gode penger for (Tommy Dahlén). Dette fenomenet har Hannerz omtalt som the culture shock prevention industry. Et treffende og anvendelig uttrykk, som mange av de akademiske begrepene han har bidratt med gjennom et langt liv. Han skriver godt og ofte med underfundig humor. Hvem som helst kan lese Hannerz; det er interessen det kommer an på, ikke forkunnskapene.

Mangfold. Hannerz (født 1942) har en aktiv tilværelse som pensjonist, og denne kronologiske samlingen av småskrifter fra de siste femti årene kan leses som en reiseskildring gjennom både tid og rom. Han begynte som amerikanist, og det var ikke reservatene som tiltrakk ham, men et afroamerikansk strøk i Washington DC. I artiklene derfra diskuterer han temaer som fremdeles er aktuelle. Er det for eksempel slik at den kvinnedominerte (matrifokale) afroamerikanske familien skyldes arven fra slaveriet, eller er den heller et uttrykk for en generisk fattigdomskultur der mennene er marginale fordi de ikke er i stand til å være familieforsørgere? Er det mulig for afroamerikanere å legge sin double consciousness bak seg (W. E. B. DuBois’ begrep), altså ønsket om både å definere seg selv på egne premisser og leve opp til det hvite herrefolkets verdier? De som interesserer seg for kulturell kompleksitet og rasehierarkier i dagens Europa ville få noen ideer av å lese Hannerz anno 1970.

En av hans mest kjente artikler er «The World in Creolization» fra 1987. Der argumenterer han for at impulser og kollisjoner former væremåter, verdier og kulturell kreativitet ganske mange steder i verden. Dessuten handler ikke kultur om reproduksjon av likhet, men organiseringen av mangfold. På dette tidspunktet hadde han gjort feltarbeid i DC, på Kaiman-øyene sør for Jamaica og i Kafanchan, en unnselig stasjonsby midt i Nigeria. Og han innrømmer gjerne at han var særlig tiltrukket av «kulturen som kunne iakttas på markeder, i slumområder, ølhaller, nattklubber, misjonærbokhandlere, venterom på jernbanestasjoner, kostskoler, aviser og TV-stasjoner». Ordet kreolisering er hentet fra lingvistikken, og kreolske samfunn avgrenses gjerne til de som har en sammenlignbar historie med slaveri, plantasjeøkonomi og påtvunget rotløshet, men Hannerz har i mange år gått inn for å bruke begrepet på en videre måte for å beskrive modernitetens mange merkelige manifestasjoner. Hvorfor er for eksempel country-musikk så populær i de indre delene av Sørlandet? Og hvorfor er reggae så utbredt i Indonesia? Han snakker om fenomenet som noen år senere ble beskrevet som The Black Atlantic av Paul Gilroy, men viser også hvordan impulser går begge veier. Den legendariske nigerianske musikeren Fela Kuti forteller for eksempel hvordan han ble seg bevisst sin afrikanske identitet da han hadde en svart kjæreste i California.

Veikryssenes herre. Det er en fornøyelse å lese Hannerz, og han fortjener lesere utenfor akademia. Han begynner et essay om transnasjonal antropologi med en refleksjon om hovedpersonen i Jorge Amados roman Tent of Miracles, som kan betraktes som sønn av den mytologiske Exú, «veikryssenes herre». Denne boken refererer like mye til journalistikk og litteratur som til annen antropologi; Hannerz er selv en akademisk kreol.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

I bokens siste essayer er han innom både Lasermannen og antropologiens likheter med utenriksjournalistikk og krim (han har skrevet en bok om utenrikskorrespondenter), men det mest usannsynlige uttrykket for kulturens flyt og veikryss kommer i det siste essayet. Sammen med sin kone, antropologiprofessoren Helena Wulff, tilbringer Hannerz somrene i Skåne. De blir kjent med naboer, og under en middag med et par fra området spør Hannerz sin bordvenninne om hennes pikenavn. Hun snakker nemlig svensk med en svak tysk aksent. Hun nøler og veksler et blikk med ektemannen før hun svarer: Romanov.

Slik er den reelt eksisterende verden. I en landsby så søvnig at Kurt Wallanders Ystad fremstår som en livlig metropol, oppdager du at sommernaboen din er en fjern slektning av den siste tsaren av Russland. Verden er en forundringspakke, og Ulf Hannerz har gjort mer enn de fleste for å pakke den ut.


 

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse