Annonse
00:00 - 19. juli 2019

«Hvad synes De om skriften?»

Ingen som leser Vigdis Hjorth kan være i tvil om at hun skriver for å leve. Og pennen er en kråkefjær, skriver Bernhard Ellefsen.

Skriften og pennen: Den første boken vi får høre at Hulda Kråkefjær – heltinnen i Tredje person entall, den mest sentrale romanen i Vigdis Hjorths forfatterskap – tar ut av en bokhylle, er Tove Ditlevsens «Barndommens gate». Foto: Tor G. Stenersen/Aftenposten/NTB scanpix
Annonse

Den 13. november 1956 bekjentgjorde det danske ukebladet Familie Journal at «forfatterinden fru Tove Ditlevsen» ville overta bladets brevkasse. Det første brevet Ditlevsen svarte på, kom fra signaturen «Nus», en «ung pike på nitten år» som er «forlovet med en mand på 27». Frøken «Nus» er bekymret fordi hennes vordende svigermor er skeptisk til forholdet, og det uten at de har møttes engang! Forloveden sier at det ikke kan hjelpes, men den unge piken lurer på om hun ikke kanskje skulle oppsøke sin forlovedes mor i hemmelighet for å se om de kan forlikes? «Gør endelig ikke det, sådan en handling ville skabe konflikter, De slet ikke kan overskue», svarer fru Ditlevsen kontant.

Fra første svar viser hun at hun ikke har planer om anlegge noen sokratisk tone, eller forholde seg abstrakt til innsendernes bekymringer. Den som ber om råd, skal få råd, og ikke luftig grubling over eksistensens betingelser eller menneskelivets uransakelighet. De siste svarene i Tove Ditlevsens brevkasse i Familie Journal står på trykk 5. juni 1976, nesten tre måneder etter at hun tok sitt eget liv. I mellomtiden har hun skrevet omkring 4000 svar, og ukebladet hadde altså så mange liggende at de kunne trykke flere titalls etter hennes død. En dansk bokutgivelse av spalten fyller nærmere tusen sider i et gigantisk format. I disse svarene finner vi faktisk en betydelig del av Ditlevsens publiserte forfatterskap. Og forbindelsen mellom dem og det hun skrev i dikt, romaner og erindringer, er uløselig. Som om alt sammen blander seg til én ditlevsensk tekstvev. 

Mange av innsenderne ligner henne selv, særlig slik hun fremstår i de tidlige romanene og i Barndom og Ungdom. Det er vel derfor hun kan svare som hun gjør. Så forbløffende, nærmest smertefullt pragmatisk og alltid i samsvar med innsenderens situasjon. Hun råder ikke kvinner uten annen familie eller økonomisk sikkerhetsnett til å forlate voldelige ektemenn. Hun påfører aldri sine lesere en idealisme som de ikke er materielt eller sosialt i stand til å bære. Hun utøver empati.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse