Kommentar

Det uoppløselige episke element i Sunndal

Det er krevende å skulle skrive en medrivende, erfaringsnær bok om en historisk person hvis liv knapt er kildebelagt. Men det finnes løsninger.

---

Anmeldelse

Eilif Odde Hauge

Lady Arbuthnott og hennes menn

Grøa: Ulvund Tekst og Forlag 2018 (1957).

---

Jeg nøler ikke med å fastslå at jeg ikke visste mye om Barbara Arbuthnott før jeg skulle besøke Sunndalsøra, hvor jeg så musikkspillet Lady Arbuthnott, en fargerik og variert forestilling om denne skotske kvinnens lange og mangslungne liv. På vei inn i salen snappet jeg med meg et eksemplar av boken om henne. Senere samme kveld leste jeg den på Sunndalsøra Hotell, der resepsjonen er full av memorabilia fra damens liv i bygda, fra 1860-tallet til hennes død i 1904. Men hva slags bok var nå dette egentlig? Den var snodig. Smaksdommere og puritanere ville kanskje si at den aldri burde ha vært utgitt, men det ble den, i 1957, av selveste Gyldendal. Siste utgave, utstyrt med et informativt, kildekritisk essay av Arne Ulvund, ble publisert lokalt i 2018.

Eiliv Odde Hauge gir uforvarende et innspill til en sentral litteraturdebatt, som handler om en dokumentarforfatters rett til å fjerne seg fra kildene og spekulere, fargelegge og kanskje endog dikte litt selv. I det siste tilfellet er det vanlig at sjangerbetegnelsen dokumentarroman brukes. Ikke alle er like glade i denne hybriden. For hvordan kan en stakkars leser vite hva som er kildebelagt og hva som er oppspinn?

Virkelighet og oppspinn.

Dag Solstads Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 gir et hint om det ene ytterpunktet. Den er, som kjent, i all hovedsak en massivt deskriptiv og faktalojal bok som likevel regnes som en roman. I den andre enden av skalaen finner vi kanskje Eiliv Odde Hauges biografi om Barbara Arbuthnott, som ikke desto mindre presenteres som en dokumentarbok.

Problemet er åpenbart. Da den velstående Barbara Arbuthnott i 1868 første gang besøkte Sunndal, var hun på bryllupsreise med sin tredje ektemann, gentleman og fluefisker. Hun var også 46 år gammel. Bortsett fra årstall og genealogier finnes praktisk talt ingen dokumentasjon av årene før Sunndal. Etter at ekteskapet havarerte, hennes sønn døde «under dramatiske omstendigheter» og familien i Skottland vendte henne en kald skulder, ble hun boende ved den romsdalske fjorden. Om denne perioden finnes en del fakta, ikke minst om transaksjoner som bidro til at hun gikk fallitt, samt noen materiellstrukturer som bygninger. Til gjengjeld fantes en levende muntlig fortellertradisjon i bygda da Hauge kom dit. Hauge (1913–71) var da en etablert forfatter, og han forteller at han opprinnelig hadde planer om å skrive en roman om damen, men at virkeligheten viste seg å overgå fantasien. Tja.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

---

Noe er dokumentert, som at Lars Hoås var Barbaras forpakter på gården Elverhøy, men det lar seg ikke bevise at hverken han eller forgjengeren Oluf Endresen også var hennes elsker, noe som er et premiss for bokens dramaturgi. Det lar seg også bevise at hun importerte høns og svin fra Storbritannia, men ingen ting om hvorvidt de fikk betydning for landbruket i området, slik Baroniet Rosendal var avgjørende for utviklingen av fruktdyrking i Hardanger. Derimot vet vi at hun med en viss suksess utga to bøker om hønsehold i England, og at hun var det første kvinnelige medlemmet av skytterlaget.

Ganske mye i boken er troverdig. Hauge forteller om fruens enestående gjestfrihet og sjenerøsitet (noe som langt på vei understøttes av regnskapene) og hennes gode norskkunnskaper (hun oversatte Jonas Lie til engelsk), men skildringene av hennes uforlignelige skjønnhet og varme utstråling hører til i den hagiografiske sjanger. Om sønnen James’ død mener Hauge å vite at «det var noe fredfylt over hans ansikt» da han oppga ånden, mens moren «foldet de vakre hendene over brystet hans, så satt hun en stund i stille gråt». For at dramaturgien skal gå opp, er det dessuten nødvendig å gjøre ektemannen Edward til en lunefull hustyrann, som både snerrer og er overstadig beruset på avgjørende tidspunkter. Hvorvidt han rent faktisk var full og bisk, er det ingen som vet.

Hauge bryter nonchalant med gjengse normer for sakprosa. Han går ut og inn av folks hoder – folk er nokså molefonkne, de gråter om natten, lengter, tenker først og fremst på sitt eget beste, og de blir både overveldet og forbauset, gjerne samtidig. For å kunne si slikt, må man jo enten være synsk, dikter eller deltagende observatør.

Mytisk.

Det var for lengst blitt lyst da jeg lukket boken, og etter frokost skulle jeg snakke om klima og miljø i salen der JazzåTeatret hadde oppført musikkspillet kvelden før. Jeg hadde på dette tidspunkt for lengst sluttet å more meg over sjangeroverskridelsene i boken. Lady Arbuthnott uttrykker nemlig en kollektiv representasjon av fortiden, som de episke mytene fra antikken, Vest-Afrika eller Stillehavet. Levde Odyssevs noen gang? Ble den fryktelige krokodillen Kavwokmali virkelig drept av helten Kevembuangga? Spørsmålene er feil stilt, ettersom det som betyr noe, er disse fortellingenes plass i felleserindringen. Den forandrer seg også. Tidlig på 1980-tallet satte JazzåTeatret opp det sosialrealistiske stykket Svarte Garn om slit og undertrykkelse, og som Ulvund gjør oppmerksom på i innledningen, var det lite glorifisering av frua på Elverhøy og hennes store selskaper der. Slik sett fremstår den kulturradikale perioden som en parentes, mens vår tids romantisering av livet på herregården korresponderer med 1950-tallets.

Det er et par ting som skiller denne historien fra andre muntlig overleverte myter. Hauge har hatt tilgang til fotografier, noe som både gir substans og stimulerer fantasien. Han er også, på protestanters vis, opptatt av folks inderlige følelser. Føleriet er derimot påfallende fraværende for eksempel i Gilgamesh. Der nøyer fortellerne seg med å si hva som skjer. De aner jo ikke hva som foregikk inni hodene til Enkidu og Gilgamesh.

Mer fra Kommentar