Annonse
00:00 - 28. juni 2019

Verdens viktigste jobb

Sunniva Lye Axelsen kaster komisk lys over omsorgsinstitusjonens traurige mørke.

Styr og stell: Forfatter Sunniva Lye Axelsen setter kjærlighetsforhold opp mot profesjonell omsorg i Herfra til Hiroshima. Foto: Dag Jenssen / Samfoto / NTB Scanpix
Annonse

Det er påfallende hvordan yrker som barnehagelærer, sykepleier og hjelpepleier ofte får karakteristikker som «verdens fineste» eller «verdens viktigste» jobb. Hvor godt det enn er ment, tror jeg slike honnørbetegnelser tjener mest til å avlede oppmerksomhet fra lav lønn, slitsomme turnuser, og en ikke ubetydelig lettelse over at noen andre har valgt dette yrket.

«Ingen sitter på sengen som sekstenåring og tenker: Nå vet jeg det. Nå vet jeg hva jeg vil bruke livet mitt til. Jeg vil smøre voksne menn med sinksalve for minstelønn», sier Ingrid, hovedpersonen i Herfra til Hiroshima. Ingrid er ufaglært, jobber i hjemmetjenesten i det hun kaller en «drittkommune», og går altså langt i å antyde at både hun og hennes kolleger befinner seg i en tilstand av selvbedrag.

Ildsjel. Det er et mislykket forsøk på flammesluking som er ledemotivet i den nye romanen til Sunniva Lye Axelsen. Idiomet å brenne for jobben får fornyet betydning gjennom en vernepleier som tar fyr, midt i et spektakulært underholdningsinnslag på helse- og sosialetatens julebord. Den forbrente vernepleieren skal ulme i bakgrunnen gjennom hele romanen. Rett som det er hopper Ingrids tanker til den navnløse stakkaren som «skriker med ansiktet ned i skaren», eller som får et «tynt lag hud skrapt fra låret», slik at huden kan «vokse fast i den lyserøde sårflaten på brystet hans».

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse